onsdag 26. juni 2013

Peter og jeg

Jeg har vist ham frem før, men aldri har Peter og jeg vært så gode venner som det vi er nå. 
Den siste tiden har Peter fått være med nesten over alt, og jeg blir bare mer og mer glad i ham. 
 
Det er egentlig litt rart hvordan slike ting som lille Peter får frem gamle oppdagelser på ny. Det er sjelden jeg går rundt meg slike tøyvesker, så når jeg en sjelden en gang tar en i bruk blir jeg hver gang like overrasket over hvor fine slike vesker egentlig er. 
I sommer skal Peter og jeg tilbringe masse tid sammen. Det kommer til å bli veldig fint. For sammen med Peter får man meg seg overraskende mye når man skal ut på tur. I tillegg er Peter utrolig behagelig å bære rundt på, spesielt når det er ordentlig sommerlig og varm ute.

tirsdag 25. juni 2013

Blomsterbrud


For første gang har jeg kjøpt meg en egen potteplante. Det vil si om man ser bort i fra den lille miniorkideen som jeg kjøpte meg i fjor høst, og som det ikke mer enn såvidt er liv i. Min nyeste venn er en liten bunt brudeslør, og nok en gang skal jeg forsøke å gå inn for å holde den i live. Jeg satser på det beste, og gleder meg til sommerens uker i selskap med min nye venn.

mandag 24. juni 2013

En blomstrende (by)tur

Selv  når været veksler mellom blå himmel og regntunge skyer, mellom det litt varme og noe som er litt kjøligere, finnes det fortsatt små og sommerlige gleder. Stadige små overraskelser, nye oppdagelser, en ny blomstrende krok, en påminnelse om hvor mye fint blomster gjør - og en påminnelse om hvor trist sommeren hadde vært uten. 

Selv i virvaret av gamle bygårder og nyere boligblokker finnes det nemlig blomster på nesten hvert eneste gatehjørnet. Man må bare se litt opp, oppover i høyden, for å finne dem. 

Noen steder pynter man med blomster i nesten samme farge som selve bygården man bor i:


Noen steder er hele balkongen pyntet med farger i blått og hvitt og rødt og rosa:

Andre steder er det bare pyntet med hvitt:

Ett sted henger det stemorsblomster på smijernsrekkverket, nesten skjult bak to store syrinbusker:

Et annet sted har noen pyntet balkongen sin med blomster i leirkrukker (og med et lite maleri på veggen):

Mens det andre steder er plassert blomsterkrukker utenfor gamle, slitte bygårdsdører:

Jeg blir aldri lei av å gå slik å titte. Oppover og bortover. Og hver gang jeg finner en ny kasse med blomster blir jeg like glad. Glad for alle de flotte menneskene som bidrar til at bysommeren blir enda flottere.

onsdag 19. juni 2013

Ut i regnet

summer rain snapshot.
Jeg står alene på fortauet, bare noen få andre er å se. De fleste sykler fort forbi, eller de kommer joggende mot meg. Alle i treningstøy og med musikk i ørene. Er det bare jeg som er ute for å lytte, se, lukte..? Er det bare jeg som er ute for å nyte varme dråper av sommerregn? 

Små og forsiktige regndråper trommer mot paraplyen. Til tider undrer jeg på om det i det hele tatt er nødvendig å gjemme seg under en slik en, men nå og da øker mengden med regn, og det er kjedelig å bli for overrasket av en større mengde regnvann. Dessuten er trommelyden så fin å høre på. Til slutt legger jeg likevel paraplyen bort. Det finnes alltids et tre eller en busk man kan gjemme seg under om regnet plutselig skulle øke i mengde. I tillegg er det bare noen små dråper som faller nå og da. Jeg angrer ikke på valget. De små dråpene som faller tørkes av vinden som blåser mot meg. I tillegg føles det befriende ikke å gjemme seg under noe så mørkt som en sort paraply. 

Jeg nyter lukten av regn, av våt asfalt, av våt jord. Jeg nyter vinden som blåser mot meg. Varm vind, varmere enn det jeg har kjent mot kroppen på lenge. Selv om jeg bare har en tynn bomullsjakke over sommerkjolen er det nesten for varmt med en jakke på seg. Vinden får kjolekanten til å flagre rund leggene, og når jeg går langs med Frognerkilen klirrer det fra alle småbåtene. Alt som vinden klarer å få til å lage lyd klinger, og det er både koselig og fint å høre på. 

Jeg finner meg en benk. Alle andre haster forbi, fortsatt løpende eller syklende. Regnet har helt gitt seg, det er bare vinden igjen. Sommervind. Solen er fortsatt gjemt bak grå og mørke skyer, men det liksom sommer likevel. Ordentlig sommer! Jeg gleder meg til å komme inn, til å sette meg ned med en kopp te og en bok, til å vite at: i dag har jeg vært ute i vinden og regnet, bare for å nyte. For å se, høre og lukte. Og det var bare jeg som gjorde det. 

For et øyeblikk vipper jeg føttene ut av skoene. Jeg får lyst til å spise is. Å sitte på en bryggekant, med bare føtter som dingler ned mot vannkanten, is som spises, og et vær akkurat slik det er nå. Nyregnet og med sommervind.

mandag 17. juni 2013

Junidager

raspberries 
Hundekjeks
summer child
Lukten og smaken av søte, røde bringebær

Lyden av sykler som triller bortover veien

Vandre gatelangs i lette sommerkjoler, langs veier og gater hvor man ikke har gått tidligere

Venninneprat om usagte tanker og drømmer

Små og store barn som blåser såpebobler

Lukten av nytente griller når man går igjennom parken

Små buketter av hundekjeks og smale, grønne strå langs veien

Søt saftis som smelter i munnen en varm kveld

Mykt gress som kiler under bare føtter 

En rød marihøne - som kanskje bringer lykke..? 

Varm sommervind mot bare armer og skuldre


... Sommerlykke ...

torsdag 13. juni 2013

Ikke helt, men på en måte likevel

Straw, Water and sinking Sun
Om jeg stiller meg litt på tå, lener meg inntil vinduet og forsøker så godt jeg kan å se til ut og til venstre, da ser jeg sjøen. Vann som strekker seg utover i Oslofjorden. Som fortsetter og fortsetter så langt man kan se. 

Det er ikke så veldig vanskelig å komme seg dit. Helt ned til vannet. Man går bare over en bro, over togskinner og tunnelen der bilene kjører. Så er man der. Nesten. Et sted mellom den ikke fullt så fine Hjortneskaia og den mye finere Frognerkilen. Over en bro, over en liten parkeringsplass, så er man der. Helt nede ved vannet. Fremme ved et ønske om å se, lukte og høre sjøen. En opplevelse av noe som ikke er helt noe, men som er det på en måte likevel. 

Runde og kantete steiner skiller asfalten og vannflaten. Når man klatrer ned på steinene blir man nesten helt borte, usynlig for alle andre, og akkurat slik føles det også. Som om man er borte. Helt for seg selv, med alle sine ønsker, tanker og drømmer. 

Det beste er vinden som stryker mot ansiktet. Sommervind. Jeg blir sittende, lukker nesten øynene, og nyter følelsen av vind mot kinn. Sammen med vinden kommer også en svak lukt av sjø. Det er nesten så man må anstrenge seg for å lukte sjøvannet ordentlig, og det føles rart å sitte så nære noe som ikke lukter noen ting. Nesten. For uten de forsiktige vindkastene er det lite som lukter av sjø og saltvann. Det lukter likesom ingenting, av noe som helst.

Ved siden av meg knirker det i en brygge. Jeg liker lyden. Det er en slik lyd man skal høre når man er så nære sjøen. Ute på vannet høres motorduren fra et lite antall småbåter. Båter som kjører utover vannet, dit hvor vannet er blått. I det minste blåere. Inne ved kanten er det mest grått, speilbildet av de grå skyene, møkkete vann som stedvis er helt brunt av skitt. 

Det flyr en fugl utover vannet. Jeg skulle ønske jeg også kunne fly. Fly utover, der vannet er blåere. Dit saltvannslukten kommer til deg fra alle kanter. 

Mellom noen steiner litt lenger bort vaier det i et par grønne gresstrå. Grønne strå som har vokst seg til mellom steinene, og som får det hele til å virke litt mer "på en måte" enn det først så ut til å være. 

Jeg blir sittene, alene, i stillheten. Ingen andre lyder høres ordentlig. Det er som om resten av verden er pakket inn i et teppe. Igjen er bare lyden av små bølger som slår mot steinene, og båtduren der ute på vannet. 

Om ikke mange dager skal jeg ta fergen ut til en av øyene.  Og når jeg kommer frem skal jeg sitte ved vannkanten og plaske med føttene i saltvannet. For borte fra kaia er det ikke lenger bare "på en måte". Da er det noe helt, noe ordentlig. Slik opplevelsen av sjøen egentlig skal være.

tirsdag 11. juni 2013

Ord og lister og sånt

Typewriter
Fiffig er et ord jeg bruker alt for sjeldent. Det samme gjelder disse ordene her:


Finurlig                                                        Fjong
Bale                                                             Grasil
Dunkel                                                         Eminent  
Durabel                                                       Betagende 
Alarmert                                                     Belemre
Ekstensiv                                                     Delirant 
Forloren                                                      Beleven
Frenetisk                                                     Fasjonabel
Ekstravagant                                               Durkdreven 
Eksepsjonell                                                 Admirabel

fredag 7. juni 2013

Sommerønsker

Meadow
Grønt, grønt gress og bare føtter. Gresstrå som kiler under føttene når man springer over gressmatten. Gule løvetenner som stikker hodet sitt opp av alt det grønne. Et pledd som ligger pent utover på bakken, og en bok man kan lese i når føttene trenger hvile. 

Markblomster man kan plukke med seg, en favn full av lilla, hvitt, rosa og gult. Blomster som kan flettes sammen til en blomsterkrans. Aller helst skal man ha på seg en sommerkjole, og solen varmer mot ansiktet når man vender nesetippen opp mot den blå himmelen. 

Noen ganger ligger man bare på ryggen og ser opp. Opp på skyene, som hele tiden likner på noe morsomt. Som sakte, sakte erstattes av en ny sky, som også likner på sin helt egen ting.

søndag 2. juni 2013

Det trommer på taket

Rain will fall
Det trommer på taket. Først litt, så masse, så bare litt igjen. Så er det helt stille. En solstråle sniker seg plutselig inn gjennom det ene vinduet, varmer sånn akkurat passe mot ryggen. Så forsvinner den igjen, og på nytt begynner det å tromme på taket. 

Når det trommer som aller mest blir jeg sittende stille, lytter på regnet som faller ned utenfor. Ikke bare fordi det er vanskeligere å konsentrere seg, men fordi lesesalen er et av de få stedene hvor man tydelig hører hvordan regnet trommer mot taket. Det er en helt egen trommelyd. Ikke som å høre regnet tromme på en paraply, på asfalten, eller når man sitter inne i en bil og hører regnet utenfor. 

Untitled
De få andre som er i rommet ser i liten grad ut til å legge merke til regnet utenfor. Nå og da titter de opp mot taket, før de like etter fortsetter med å lese. Jeg syns det i seg selv nesten er like fascinerende som at jeg lar det inspirere meg. For er det en ting som er sikkert: det er veldig deilig å sitte inne, lese og jobbe, føle at et eller annet løsner, at man blir litt, litt flinkere hele tiden, samtidig som regnet trommer behagelig og rytmisk på taket over deg. 

På nytt slutter det å tromme, og nye solstråler skinner inn i rommet. På nytt må jeg se opp. For jeg vet at når jeg er ferdig etter denne dagen på lesesalen, så vil fortsatt rester av regnlukten henge i luften. I trærne, i gresset. Regn som har gjort at blomstene rundt omkring lukter enda mer av sommer. Regn som bare gjør at alt kjennes og oppleves på en helt annen måte enn når det er solskinn hele dagen. Og jeg, jeg liker det.
raining sunshine