mandag 31. mars 2014

Ordgrublerier

http://www.flickr.com/photos/67660945@N03/6292466704/#

Hva er et ord? Hva betyr de forskjellige ordene? Og hvilken betydning tillegger vi ordene vi bruker? Slik startet dagens lunsj, et måltid som skulle vise seg å bli av den reflekterende typen. Men herlighet så spennende! Jeg har gått rundt og tenkt på de samme spørsmålene resten av dagen. Til og begynne med høres det jo veldig åpenbart ut. Alle ord har sin betydning, og så bruker man ordene ut i fra hva hvert enkelt ord betyr. Det fascinerende er at det ikke er så enkelt likevel. Det var i hvert fall ikke fullt så enkelt da jeg ble utfordret til å forklare forskjellen mellom "festlig" og "morsomt", slik jeg vanligvis bruker synonymene. Det som for noen timer siden var en liten forskjell inne i mitt hode, viste seg å være fryktelig vanskelig å forklare til noen andre. Jeg kom rett og slett til kort i mine forklaringer. Enten endte jeg opp med at begrepene betydde akkurat det samme, noe jeg skulle forklare at ikke var tilfelle, eller så klarte jeg ikke å finne de ordene som skulle til for å forklare forskjellen på en måte som var forståelig for andre. Det ble, kort fortalt, en veldig frustrerende utredning. Frustrerende, fascinerende og, etter hvert, veldig spennende. Noen mente at "festlig" og "morsomt" var absolutte synonymer, med den samme betydningen. Andre mente, i likhet med meg, at det er en liten forskjell. Likevel klarte ingen av oss å gjøre rede for forskjellen på en presis og forståelig måte, og det viste seg dessuten at vi forstod forskjellen på begrepene på ulike vis. Snakk om komplikasjoner, det hjalp i hvert fall ikke på utredningen at vi forstod det på ulikt vis. 

Jeg har i ettertid grublet litt på disse tingene, på hvorfor vi forstår to synonymer ulikt. Det eneste jeg har kommet frem til er at: det er dette som er med på å gjøre språk, og ikke minst litteratur av alle varianter, interessant å studere og lære mer om. Det sier så mye om det å være individer i verden. Hvordan språk henger sammen med hvem vi er, hvordan vi er, og hvordan vi erfarer det å leve. Jeg tenker sjelden over at mitt perspektiv, min måte å se verden på, er annerledes enn alle andre sitt perspektiv. Vi lever i de samme omgivelsene, gjør de samme tingene. Dette med perspektiv har jeg definitivt noe å gruble videre over.

søndag 30. mars 2014

tanker og sitater

http://www.dansenshus.com/

"De folkene som fascinerer meg, er som regel kunstnere - filmskapere, malere, musikere og skuespillere som gjør noe jeg ikke helt forstår, og som jeg selv ikke kan finne ut av" (David Bailey)

For noen dager siden leste jeg i et noen uker gammelt D2-magasin. Det var der jeg fant sitatet av David Bailey. Av en eller annen grunn kjentes det så riktig, kanskje fordi jeg på noen måter kan si meg enig. Det er noe med kunstnere som gjør noe eget. En låt du ikke forstår deg på de første to gangene man hører den. En film hvor man sitter i flere timer etterpå og forsøker å finne ut av dette noe som er uforståelig. Et kunstverk som bare får deg til å stille spørsmål. Likevel blir alt sammen litt fint, sånn etter hvert. Sangen blir noe man ikke klarer å legge fra seg. Filmen noe man ønsker å vende tilbake til. Denne prosessen som enkelte kunstere klarer å sette i gang, at man blir sittende å gruble uten helt å vite hva man grubler over, før det på et vis forløser seg og blir noe fint. Selv om man kanskje fremdeles ikke helt klarer å finne ut av sine grublerier. 

To ganger har jeg intervjuet kunstnerisk leder ved Dansens hus. Begge gangene har hun sagt: "Du trenger ikke forstå dans". Derfor er dans så spennende, så gøy. Derfor er det heller ikke vanskelig. Kanskje er det dette som er selve essensen ved prosessen. Det handler ikke nødvendigvis om å forstå, men å finne frem til den estetiske opplevelsen. Det må jeg fremdeles jobbe med, flere ganger.

tirsdag 25. mars 2014

Tanker fra Blindern



Det er passe mange mennesker i kantinen på HF. Solen skinner, og det er deilig varmt, så mer enn halve lunsjselskapet sitter utenfor i solveggen. Perfekt for meg, som får et bord helt for meg selv, ved vinduet, med solstråler som skinner inn. Det er meg, en kopp te som drikkes fra pappkrus, ferskenyoghurt og et lite studentmagasin som ligger igjen fra forrige lunsjgjest. Alenelunsjen blir aldri så lang som når jeg kan sitte ved vinduet, fanget inn av sollyset utenfra. Aller helst skulle jeg sittet ute, med solbriller på, men det er helt fullt og tett i tett med mennesker langs hele veggen. Men solen varmer inne også, nesten mer enn utenfor. Dessuten er det nesten helt stille, det var det ikke på langt nær da jeg gikk utenfor noen få minutter tidligere. 

Teen blir sakte kaldere, det går fort fra den er veldig varm til den er ganske lunken. Jeg funderer over hvorvidt det smaker papp av drikken eller ikke, men kommer aldri frem til et svar jeg er fornøyd med. Ved nabobordet sitter det noen og snakker et språk jeg ikke forstår. Det høres østeuropeisk ut, litt som russisk, men likevel ikke. Innerst inne har jeg litt lyst til å spørre hvor de er fra, men før jeg får tatt mot til meg forsvinner de hurtig ut av kantinen. Det var den planen, tenker jeg, og leser videre i mitt lille og meget tilfeldige studentmagasin mens jeg slurper i meg snart lunken te som kanskje, kanskje ikke, har fått en bismak av papp. 

Yoghurten er spist opp, teen er drukket opp. Egentlig er lunsjen ferdig, men det er så deilig å bli sittende. Mengden utenfor er i ferd med å tusle tilbake til lesesalen. Jeg beholder det som en grunn til å bli sittende litt til. De var ute i solen først, dermed bør de også avslutte lunsjen før meg. Jeg leser ikke lenger, bare later som. I stedenfor kjenner jeg solen varme inn gjennom småmøkkete vinduer, kjenner på kaffelukten som aldri helt forsvinner fra det lille lokalet, og hører livet av de andre studentene. Noen som sitter i den andre enden og prater, kaffemaskinen som bruser, en avis som leses i, en mobil som ringer. Så går jeg tilbake til lesesalen. 

søndag 23. mars 2014

Søndag


Søndag. Noen ganger den beste dagen å stå opp litt tidlig. Fordi den har noe eget ved seg. En ro som ikke hverdagene har, kanskje. Denne helgen er jeg hjemme alene, og slike helger er noe av det beste jeg vet. Det er slike søndagsmorgener hvor det er ekstra godt med frokost i pysjen. Når det bare er meg i hele leiligheten. Jeg smiler bare ved tanken. Fordi det er litt tidlig på en søndag, og fordi man ikke alltid er like bortskjemt på alenetid når man bor sammen med flere andre.

NRK spiller klassisk musikk i bakgrunnen, og selv om jeg fremdeles har på meg pysjamas, har jeg pyntet meg for dagen med lilla blomster i ørene. En stor blomstrete kopp og negler med rosa glitter gjør også morgenen fin og deilig jentete.  Et rosa skjerf ligger klart i gangen, klart til jeg skal ut for å lage radio senere på dagen. Det er så veldig rosa, og sommerlig som bare det. Perfekt når man føler for å være litt ekstra jentete. 

Her om dagen så jeg forresten vårens første hestehov! På vei hjem fra Nova senere i dag skal jeg stoppe opp og nyte de små gule. Og hvis det er mange nok, skal jeg plukke med meg en liten håndfull. Men bare hvis det fremdeles er nok blomster til at det også kan stå igjen noen.  

søndag 16. mars 2014

Havnen



Havnen er et herlig tilfluktssted for den som er trett av livets kamp. Det vidstrakte himmelhvelvet, skyformasjoner som beveger seg, havets skiftende farvetoner, de blinkende fyr - alt danner et prisme som er velegnet til å fengsle blikket, uten noensinne i virke trettende. De smekre skipene med kompliserte rigger som vugges av dønningens jevne bølgeslag, tilfredsstiller sjelens trang til rytme og skjønnhet. Og så finnes det en slags mystisk og aristokratisk nytelse for den som ikke lenger kjenner nysgjerrighet eller ærgjerrighet: Fra utsiktstårnet eller med albuene støttet på rekkverket ved moloen kan han betrakte hver eneste bevegelse hos dem som drar bort eller vender tilbake - de som fremdeles eier kraft til å ville, lengter etter å reise og berike seg
Havnen, Charles Baudelaire  

Denne vinteren har jeg fått øynene opp for Baudelaires prosadikt. Tekster som, ved første øyekast, opplevdes som både noe rart og fremmed. Prosadikt, hverken det ene eller det andre. Nå derimot, er det ingenting rart ved dem. Jeg ser og leser små øyeblikk, festet til evigheten som ord på papir, øyeblikk med humor og ironi, små historier, og med det typisk modernstiske synet på skjønnhet. Her finnes det skjønne over alt. Jeg liker denne tanken om at alt kan ha noe vakkert ved seg, selv om jeg på langt nær er så radikal - om jeg kan bruke det uttrykket - som enkelte av 1900-tallets modernister. Kanskje vil det si at jeg fremdeles har noe å lære? Det at det ekstreme fremdeles virker å være langt borte fra mitt eget blikk. Jeg har uansett ingen umiddelbare ønsker om å se det skjønne i hver minste lille ting, hverdagsskjønnheten holder lenge for min egen del. Uavhengig av alle de forrige århundrets (mer radikale) modernister. Prosadiktene fanger uansett livets og byens skjønnhet på sin egen måte. Noen ganger er det nesten så jeg ser omgivelsene rundt meg med et nytt blikk. For hver gang jeg åpner den lille boken, blir den bare kjærere og kjærere for meg. Fremdeles finner jeg dikt som før bare var en tekst, men som etter nye lesninger blir til noe mer og finere. Det er noe av det flotteste ved disse prosadiktene. 

mandag 10. mars 2014

Danse med skygge



På lesesalen skinner solen inn gjennom vinduene. Solen, med stor s. Alt er lysere enn det ha vært på lenge, og fra vinduene varmer marssolen deilig på ryggen. Et stille rop, "endelig!", løper gjennom kroppen. Noen ganger må jeg snu meg litt bort, det lyser så veldig at jeg nå og da må myse der jeg sitter og leser. Jeg smiler hele tiden, får lyst til å løpe ut i solen, til å drikke te ute i solveggen, til å jakte etter vårens første hestehov, til å stå ute på plassen og leke med min egen skygge. Jeg liker alle fire årstidene, og jeg kan kose meg med både sol og regn og snø og vind. Likevel er det noe eget når solen viser seg etter mange dager med regn og grå skyer. 

De første dagene med vårsko. Det har også noe magisk over seg. Man får nesten litt lyst til å løpe bortover fortauet - bare fordi, hoppe og sprette oppover og nedover trapper - bare fordi, og igjen få sin egen skygge til å gjøre de merkeligste ting. Jeg nynner på noen skikkelig fine sanger, og gleder meg til våren virkelig skal komme. Til hestehov og hvitveis, til gåsunger og grønne skudd på trærne. Jeg har heldigvis ikke pollenallergi, og kan glede meg over alt sammen. Og kan med glede danse videre med min egen skygge.

torsdag 6. mars 2014

Det dufter på kjøkkenet


Det står to poser te på kjøkkenbordet, to poser fulle av dufter. Hver gang jeg kommer hjem kan jeg lukte denne blandingen av to poser te. Den ene litt annerledes enn den andre, tilsammen en duft lik en stemme som ønsker velkommen hjem. Hver gang jeg går inn på kjøkkenet møtes jeg at duftene fra disse to små hvite papirposene. Kjenner på alle duftene som møter meg. Når jeg tenker over det, er det nesten litt rart hvor lite det til sammenligning lukter av teposene i kjøkkenskapet. Skapet fullt av matvarer og andre saker, og hvor alle dufter blandes sammen til et sammensurium av lukter; hvor det fremtredende bare er den generelle lukten av matskap; hvor den ene særskilte lukten av noe ikke kan skilles fra den særskilte lukten av noe helt annet. Men her: to teposer, som i seg selv sprer både lukt og glede, som i seg selv brer om seg et lite ønske om en varm kopp te. En te som smaker og varmer like godt som de to posene på kjøkkenbordet. Rart hvordan en liten lukt kan bringe med seg så mange tanker, assosiasjoner og gleder. For lukten av te bringer ikke bare med seg ønsket om varm drikke. Det bringer også med seg minnene fra tidligere testunder, alene og i selskap med fine mennesker, og til minner og assosiasjoner til bestemte årstider og hendelser. Så mye fint, bare på grunn av lukten fra to små papirposer.