mandag 28. juli 2014

Hjemme, men litt borte

Jeg fascineres til stadighet av de store, gamle murvillaene som finnes rundt omkring på Frogner. De skiller seg sånn ut fra de mer typisk trehusene, som man er mer vant med fra villabebyggelser alle andre steder i landet, og også fra de gamle bygårdene fra tiårene før murvillaene dukket opp. Dermed føles det nesten som å være både hjemme og utenlands på samme tid, når jeg vandrer rundt mellom disse gamle villaene - som helt plutselig dukker opp bare man runder hjørnet på en gammel bygård.  Selv om flere av dem er gjort om til leiligheter, ser de fortsatt ganske staselige ut, og på en varm solskinnsdag skal det ikke så mye til før litt dagdrømmeri har forvandlet gaten jeg går i til et sted i et helt annet land. Noen av murvillaene har til og med spanskinspirert navn, og de mange pastellfargene gir assosiasjoner til et slags Kardemommeby.
I likhet med hovedstadens mange bygårder, er flere av villaene bygget i ulike stiler, og på baksiden: små balkonger og smale vinduer ut mot en gressflekk eller en liten bakgård. 
Innerst i en vei med villaer på begge sider, kan man finne smale gater som igjen fører til nye veier med grandiøse bygninger.
Før man kommer dit, har man kanskje gått forbi innkjørsler som denne:
I mine øyne minnner det nesten om et filmsett, et sted hvor ingen egentlig bor i virkeligheten. Likevel ser det så utrolig koselig ut, og på samme tid: så utypisk bygårdene og de mer moderne næringsbyggene som ligger bare noen få minutter unna. Jeg får nesten lyst til å invitere meg selv på hagelunsj. Det samme gjelder villaene der en liten bue leder vei inn i hagen:
Jeg begynner å tenke på barndommens Huset med det rare i, på røde klatreroser (de finnes helt, helt sikkert på den andre siden av huset), og på piknik med gode venner ute på den grønne hageplenen.

En lukt av barndomsidyll

Hver sommer reiser familien og jeg på hyttetur sammen. Selv om vi også tilbringer tid der ellers i året, kan jeg ikke forestille meg en sommer hvor jeg ikke på noe tidspunkt skal løpe ut og inn av det lille røde huset, vasse i vannkanten like nedenfor, plukke hendene fulle av markblomster, eller jakte etter søte markjordbær.
Jeg kan ikke tenke meg en sommer uten å befinne meg i en verden hvor alt er bare grønt og blått. Blå himmel som speiler seg i vannet, grønt gress, lange grøftekanter med smørblomster i, og grønne enger med hvite sauer på.
Jeg kan ikke tenke meg en sommer uten å kunne ligge lenge i en hengekøye, høre fugler synge, kjenne lukten av solkrem og nyklippet gress, gynge sakte frem og tilbake mens man tankefullt ser opp på blå himmel og grønne bjørkeblader, eller leser stille i en bok.
Sommerdager hvor man steker vafler, bare fordi man har lyst på noe godt, på et hyttekjøkken foran et lite og rødt serveringsbrett med kattepuser på.
En sommerdag hvor det alltid henger badehåndklær og badetøy til tørk, etter svømmeturer i det varme vannet,
og hvor vindstille kvelder fylles med badminton eller kubb-spill.
Sommerkvelder hvor man sitter ute med stearinlys på bordet, og med bål i utepeisen når varmen fra solen forsvinner etter mange, lange timer.
Sommerkvelder som sakte, sakte farges av dagens siste solstrålet over en rosa himmel.
Hver sommer, og jeg gleder meg like mye hver gang.

søndag 27. juli 2014

Ute litt, i regnet

 Noen ganger er det få ting som er så koselig som å sitte ute på balkongen mens det regner. Å sitte stille, kjenne lukten av regn, av våt asfalt, av vått løv og gress. Alt blir så mye friskere. Det regner bare nå og da, noen få drypp, en liten skur, så er det stille igjen. Likevel har jeg denne opplevelsen av å sitte ute i regnet. Sammen med mitt kjære mummitroll, sammen med en kopp te (for første gang på en uke kjennes det ikke for hett med varm drikke på kvelden), sammen med Virginia Woolf. Jeg har lest flere av Woolfs romaner det siste halvåret, etter at jeg i vinter forelsket med i hennes Mrs Dalloway. Akkurat nå leser jeg The Waves, og har likt boken fra første side.Telysene på mitt alternative (stol-)bord må denne kvelden stadig tennes omigjen, og jeg har måttet legge en tynn jakke over skuldrene. Det kjennes sommerlig og hjemme, en utrolig herlig følelse etter en varm og aktiv uke lenger sør. Å være hjemme igjen, og ute litt, i regnet.

lørdag 19. juli 2014

Reiseklar

Stuen lukter av en blanding av nyvakset tøy og neglelakk. En koffert ligger åpen midt på gulvet, hvor stadig et nytt plagg eller et par sko finner veien ned. Strykejern og strykebrett er nettopp pakket inn i skapet igjen, og pakkelisten for den årlige turen til sørlandet blir stadig kortere, i takt med at kofferten stadig blir fullere. Det kribler litt i kroppen. Reisekjolen er for lengst plukket ut, en like stor påminnelse om morgendagens reise som den snart ferdigpakkede kofferten på gulvet. Det eneste som gjenstår er den velkjente utfordringen: hvordan pakke nystrøkne klær på en måte som gjør at klærne også ser litt nystrøkne ut når man pakker dem ut igjen? Jeg har aldri fått det til. Aller helst skulle jeg pakket med meg hele strykejernet, men satser, som vanlig, på at jeg og kofferten kommer frem uten de helt store krøllene på nystrøkne skjørt og kjoler. Matpakke til bussturen er allerede ordnet, og en gammel roman som jeg ikke har lest på lenge, er pakket ned i håndvesken som lesestoff. Det er rart hvordan man blir så spent og reiseklar hver eneste sommer, selv om jeg skal til kjente steder. Jeg forsøker å erindre hvordan det er der. Hvordan maten smaker, hvordan det er å vasse i strandkanten, atmosfæren i huset der vi bor. Jeg husker det ikke, men kanskje er det også derfor jeg er litt spent: fordi jeg vet at alle slike erindringer løses opp med en gang man kommer dit. Med en gang man setter seg ned for å spise, på den samme plassen, sammen med de samme menneskene som man traff for nøyaktig et år siden. Fordi man skal oppleve tingene litt på nytt, samtidig som det vil være noe annerledes. 

Bildet er lånt herfra

søndag 13. juli 2014

Stillestund

Søndag kveld. Igjen å sitte ute på balkongen. For første gang i dag kjennes det deilig med en kopp te. Tidligere i dag var det helt uaktuelt med varm drikke, selv ikke etter å ha vært ute i sommerblåsten. Her ute, mens jeg prøver å roe ned kroppen, når solen ikke lenger er på himmelen, smaker den varme drikken nesten himmelsk. Bladesus og bilsus blandes i hverandre. Bladene nært, bilsuset lenger vekk. Ingen andre er å høre, bare min egen radio et sted inne i stuen (den ble satt på i håp om at jeg skulle høre den helt ut, men det er for mye lyd ute til at jeg kan høre den ordentlig). Det er de siste timene av en lang dag. Tiden for å tenne lys, kjenne kroppen slappe av. Å bare være meg selv, før en morgendag som vil være full av møter med andre mennesker. 

fredag 11. juli 2014

Kveldstanker

Sitte alene på balkongen. Det er nesten vindstille. For første gang på flere timer har døgnet fått en behagelig temperatur. Det kjennes herlig. En svak, svak vind stryker mot meg. Det er såvidt jeg legger merke til det. Noe forsiktig, mildt, som stryker mot meg; mot nakne armer; mot nakne ben. Det er såvidt bladene i trærne beveger seg. Likevel merkes den, vinden. Og i to små sekunder kjennes en lukt av sjøvann. To korte sekunder, før det forsvinner igjen. Oppløses, dras tilbake, videre? Så er alt ved det vanlig, på ny, til lukten av sjø igjen er der, uforståelig. Jeg begynner å undre: er det bare ren ønsketenkning? Smått begynner jeg å lese i romanen som ligger i fanget mitt. I flere minutter har den ligget der, urørt. Jeg leser en side, stopper på ny. Noen spiser middag på balkongen over. Alt jeg lukter er duften av stekt mat. Noe mildt stryker mot meg, men ingen sjølukt denne gangen. Jeg aner ikke hvor lukten av sjø kom ifra, om det virkelig var vinden som brakte den med seg. 

https://www.flickr.com/photos/doncoyote/
Jeg blir sittende, ser utover. En måke skriker, to ganger. Så blir det stille. Så deilig det må være å kunne fly! Høyt opp. Et stadig sus fra E18 blander seg med lydene av noen fugler jeg ikke kan se. Jeg kan heller ikke se bilene, bare høre dem. På en merkelig måte liker jeg det, litt. Her i stillheten, alene, ute på balkongen. Bilsuset er bare en av lydene for det som nå er hjemme. Umerkelig inne, men merkbart her ute på balkongen, i stillheten. Lukten av mat er allerede borte. Ingen stemmer høres, bare lyden av bestikk mot porselen, svakt, langt borte, denne gangen et sted innendørs. 
https://www.flickr.com/photos/uwe_schubert/
Himmelen er lys blå. Lys blå og rosa. Den føles uforanderlig, noe som ikke vil mørkne. Samtidig blir månen mer og mer fremtredende og lysende på den lyseblå himmelen. Den speiler seg, kveldshimmelen, i vinduene bak meg. Jeg sitter midt i en speiling, med hav og himmel på alle kanter. Alt er pastellfarget. Lyse, lyse sommerfarger. 

I en annen leilighet har noen skrudd på en radio. Det er såvidt man kan høre en stemme prate, stadig avbrudt av musikk. Himmelen er fremdeles lys blå. To måker flyr forbi meg, høyt oppe. Boken ligger fremdeles urørt. Det er så fint bare å sitte her, i sin egen stille ro. Se utover, lukte, lytte. Føle seg tanketom. Himmelen er fremdeles lys, litt mindre blå, litt mer rosa. Månen enda tydeligere. Det er kveld.

torsdag 10. juli 2014

Å se igjen

I et forsøk på å dra nytte av sommerdagene og sommervarmen, har jeg de siste dagene gått små omveier på vei hjem fra jobb. Gamle, små ruter er hentet frem i minnet igjen, og heldig for det: gleden av å se små detaljer på nytt er like gledelig som å se de samme tingene for første gang. Om det ikke er et helt år siden sist jeg gikk i disse gatene, er det et helt år siden jeg har vandret i disse gatene en sommerdag. Og av en eller annen grunn ser mye litt annerledes ut når sommeren kommer. Ting som jeg hadde glemt, dukker plutselig frem igjen, mens andre steder har det dukket opp detaljer og gleder som jeg ikke har lagt merke til tidligere. Et eksempel på det første er disse inngangspartiene:
Jeg syns de er veldig koselige. Nummer 42 er den første inngangen, deretter følger det to til, helt like (bortsett fra nummeret, så klart). Under det lille taket befinner det seg en smijernsport, dekorert med figurer og ulike mønstre.
Jeg blir alltid så nysgjerrig på slike porter. Spent på det som befinner seg på den andre siden, og som jeg bare får se en liten flik av.  

Noe av det som på alle måter tydeliggjør at det er sommer, er de mange rosene som vokser rundt omkring. Mange i lange rekker bak smijernsgjerder, slik som denne rosa her:
Andre rosebusker vokser litt mer vilt av seg. Ett sted vokser rosene like mye på utsiden av hagehekken som på innsiden, og har fullstendig omringet et gammelt bjørketre. Jeg liker den estetiske effekten som det hele gir, bjørken og de dyprosa rosene sammen.
I en av gatene har det plutselig dukket opp en port. Det vil si, den har nok vært der ganske lenge, men jeg har aldri lagt merke til den. Ikke før nå. De siste dagene har nemlig porten stått åpen, og det første man ser når man titter inn i bakgården - er denne veggen her:
Dette utsnittet viser omtrentlig 1/3 av veggen, som gjør en ganske så grå bakgård litt grønnere og litt mer idyllisk. Det står ikke hvem det er som har malt veggen, eller hvorfor veggen er malt, men jeg liker ideen med malte trevegger. Til venstre for akkurat dette bildet, er det malt en gutt og ei jente som holder hverandre i hånden. Med litt fantasi blir veggen nesten som et lite eventyr. En verden hvor man kan dikte opp alt det de to barna opplever på sin vei gjennom bildeveggen. 

Om man fortsetter forbi porten, runder hjørnet og går ned igjen på den andre siden av kvartalet, ser man rad på rad med balkonger fulle av blomster i alle farger. Like så koselig er murbyggene lenger ned i gaten, med gemsimser fulle av potteplanter.
Utenfor noen av inngangene, på den andre siden av veien, er det pyntet med blomster i ulike farger. Her finnes det hverken balkonger eller gesimser fulle av blomster, bare høye, grønne hekker, som nesten gjør blomsterdekorasjonen usynlig for alle som går forbi på fortauet. Heldigvis er blomstene veldig synlige bare man stikker hodet litt innenfor hekken.  
I en annen gate er husveggene bekledd med eføy. På enkelte bygninger bare rundt balkonger og vinduer, mens eføyen andre steder vokser helt frem til inngangsdøren. 
Noe av det litt mer spennende er å se på alle de forskjellige byggene. På de mange fargene, eller hvordan de er dekorert på ulike vis. Noen har søyler, og noen har gamle konge- eller løvehoder. Og noen har hjørnebalkonger med blomstermønster. 
Hvem trenger blomster på balkongen, når balkongen blomstrer helt av seg selv? Mens noen av byggene er ganske enkle, er andre bygget med tårn og spir. Om man også legger til de mange karnappene, er det nesten en liten bølgebevegelse å spore dersom man ser nedover noen av gatene - med bølger både langs vegger og langs tak.
Det stiligste bygget man kan komme over, er likevel det her:
Bygget får meg til å tenke på både slott, borger, riddere og eventyr - alt på en gang. Jeg syns det ser skikkelig magisk ut! Marmorgården er fra slutten av 1890-tallet, i jugendstil, og det er like mye den røde og grå kalksteinen - som hjørnetårnet og de mange spirene - som gjør at det hele ser så magisk og eventyraktig ut. Selv hadde jeg hatt lite imot å bo i et slikt sted!

onsdag 2. juli 2014

På nye veier

Til tross for at jeg har bodd her jeg nå bor i tre år, er det fremdeles mange steder jeg ikke er blitt kjent med. For litt siden bestemte jeg meg derfor for å forsøke meg på en vei hvor jeg ikke har vandret tidligere, samtidig som jeg visste at jeg enkelt ville kunne navigere meg til mer kjente gater sånn litt etter litt. Turen gikk mellom mursteinshus med eføy på veggene og leiligheter med balkonger vendt inn mot grønne hager fulle av røde rosebusker, blandt gamle og erverdige trevillaer, og store og majestetiske murhus gjemt bak store, grønne trær. Noe av det første jeg møtte på, like etter en sving, var denne gamle garasjen.
Jeg tok meg selv i å kjenne mitt romantiske meg komme krypende. For et sjarmerende lite bygg! Garasjen er nok lite brukt, i hvert fall til biler. Det stod nemlig en mye større og mer moderne garasje lenger inn i innkjørselen. 

De fleste villaene langs veien jeg vandret på er, som så mange andre steder på Frogner, gjemt bak hekker og smijernsgjerder. Denne gangen kom jeg også over lange rekker med mur. Grønne trekroner stakk opp fra bortgjemte hager, og jeg fikk nesten en følelse av å være utenlands.
På et nymalt lite bygg, det så nesten ut som en gammel porterbolig, nå en slags garasje, pekte en værhane ut vindretningen. Herlig! Den minner om en påskekylling jeg tegnet i slutten av barneskolen, og som min mor, på vennskapelig vis, mobbet meg mye for.
Ved en av ambassadene (også i denne gaten dukket det opp flere ambassader) kan man putte brev i denne fine postkassen.
Etter å ha vandret langs gjerder og hekker en lang stund, ble det litt mer åpent, og med flere små veikryss og blindveier. Her åpenbarte det seg nesten et lite palass. Med grønn murstein og gamle ornamenter oppover veggene. 
Langs veien på kortsiden vokste det rosebusker ut gjennom smijernsgjerder - og ut på fortauet. Rosebusker som ble erstattet med lilla blomsterbusker i det jeg møtte på et veikryss, og en rekke bygårder dukket opp langs veien.
En blindvei som dukket opp gav løfter om en utsikt innerst i veien. 
Jeg lot nysgjerrigheten lede an, og trippet bort til porten.
Grønne trær og blå åser i horisonten. Jeg aner ikke hva man ser utover, men fint må det likevel være når man sitter på balkongen og spiser mat med noen man er glad i. 

Det er mange flere ting jeg gjerne skulle vist fra min lille oppdagelsestur, men her sa kameraet stopp og blinket et siste "tomt for batteri". Heldigvis finnes det mange fine småsteder i hovedstaden, så det blir helt sikker flere oppdagelsesturer senere i sommer.