onsdag 30. november 2011

November, nesten desember-fint

Julekrydder (4)
Tiden går så fort, så fort. For ikke lenge siden var det september, studiene hadde såvidt kommet igang og hele høsten lå foran oss. I morgen er det alt desember, årets første vinterdag og tid for å åpne første luke i de mange variantene av årets adventskalendere. I Svoldergata er det foreløpig lite som tyder på at det så alt for fort nærmer seg jul. Her er det ingen julelys eller stjerner i vinduene. Ingen lukter av krydder og julete, eller adventskalendere med luker klare til å åpnes i morgen. I hvert fall ikke helt enda. Men julemusikken er allerede blitt spilt, de første pepperkakene er allerede blitt spist, og på den lilla adventsduken på bordet er telysene blitt tent i nyvaskede lysskåler, skåler som ikke på lenge har vært så rene som nå. To vannkarafler fungerer som blomtervaser for to buketter mørk rosa nelliker, som selv om de kanskje heller burde vært lilla eller hvite likevel står fint til den lilla adventsfargen. På inngangsdøren vår henger det en rød snøkrystall, mens en litt mindre en har funnet veien til døren på matskapet. Så kanskje er det ikke så rent lite adventsfint her likevel. Det er i hvert fall november, nesten desember-fint:) Et ikke så helt galt utgangspunkt når kalenderen om bare få timer viser desember for første gang dette året her. Med mindre man ser bort i fra fraværet av en orange appelsin med 24, godtluktende nellikspikere i... 

tirsdag 29. november 2011

En nesten litt sånn mørkedag


I dag har det vært en slik dag der det aldri ble helt lyst ute. For på et vis har det vært litt mørkt hele tiden, fra da jeg stod opp og til det med ett ble helt mørkt på nytt. Grå skyer som gjorde at himmelen aldri ble lys blå. Solskinnet som aldri kom. Ingen snø som kunne lyse opp i mørke kroker. Det er da det er godt, etter lange timer på lesesalen med ingen ting annet enn et gult skinn fra leselampene, å endelig komme hjem. Komme hjem, og tenne telys på bordet som nå har fått lilla duk på. Å kunne krype opp i sofaen med en kopp te og en velfortjent sjokoladebit. I den varme og gode flanellpysjen med røde ruter, som endelig har fått komme ut av skuffen igjen. Den rød og hvite, som passer perfekt nå i førjulstiden, med røde silkebånd nederst på buksebeina som av en eller annen grunn har forsvunnet. Å kunne daffe velfortjent i det ene sofahjørnet, selv om samvittighet egentlig forsøker å si deg at også kvelden er en fin tid til å studere litt. I enda en liten mørk time, med gult skinn fra nattbordslampen. Da føles det godt å vite at tekoppen, sofakroken og telysene fikk førsteretten denne kvelden. Som en fin avslutning, på en grå dag med store grå skyer

søndag 27. november 2011

En liten bølgetur..?

Sea / Ocean / Waves
Hver gang jeg titter ut av vinduet mitt, litt i retning venstre, ser jeg havnen hvor en stor båt hører til. Og hver formiddag ligger båten der, som en stor blå og hvit klump, som jeg fortsatt ikke alltid helt forstår hva er for noe sånn helt med en gang. Siden det er så mye annet av trær, gatelykter, jernbanedingser og slike ting mellom vinduet og båten, forsvinner det blå litt i ett med alt det andre. Dermed ser jeg bare en hvit, litt rar, klumpete ting, som noen ganger er der og som oftest ikke. På grunn av vinduet mitt, og hvor det er plassert, ser jeg heller ikke hele båten. Bare enden. Derfor likner det på mange måter ikke på noe heller, hverken bygg eller båt. Ikke med mindre jeg virkelig går inn for å se ordentlig til venstre. Da ser jeg båten. Da ser jeg langsiden med sine orange livbåter, og jeg ser vannet som båten hviler på. Og når solen skinner, og måkene med ett flyr skrikende over båten, da får jeg også lyst på en liten båttur. Følelsen av bølger som får både båt og ben til å gynge. Vinden og lukten av sjø og salt mot ansiktet når man står ute på dekk. Følelsen av å sovne til den behagelig duren fra luft-dingse-systemet, mens kofferten ved siden av sengen forteller at du ikke lenger befinner deg hjemme, men ute på tur. Og når klokken er 14, båten tuter sine tre durer og langsomt glir utover vannet, da vil jeg også ha min egen båt. Min egen båt som kan reise ut på sjøen, på en liten bølgetur. Den trenger ikke å være en slik stor Kielbåt, men en stor og fin en hvor man kunne reise sammen med mange gode venner - det hadde ikke gjort så mye

lørdag 26. november 2011

Ny favoritt

swirls of steam
Det er så enkelt. Og det er så fantastisk godt! Forrige helg fikk jeg tips om dampbad med sitron som en fin ting å gjøre ved forkjølelse. Og det skal ikke så mye mer til enn dette for å gi kvelden en behagelig og avslappende avslutning, enten man er småforkjølet eller ikke. I tillegg til varmt vann og sitron, har jeg også hatt en god slump svart pepper i vannet. Deretter er det bare å sette seg til rette, ha vann, sitron og/eller pepper i en bolle, legge et håndkle over hodet (bakhodet og over bollen) og nyte følelsen av den varme sitrondampen mot ansiktet. Jeg kunne sittet slik i timevis! Det eneste er at dampen fort mister sin effekt etter et par minutter, da hjelper det lite at vannet fortsatt er relativt varmt. Så blir man sittende der. Med nesetippen duppende nede i det etter hvert litt kjøligere vannet, og kjenner alt stress og annen uro i kroppen for lengst har fløyet sin vei. Det er nesten så jeg vurderer å innføre dette som et fast kveldsritual. Litt fordi det er så avslappende og deilig. Litt mer fordi det føles så godt, og er så absolutt herlig<3

En førjulsglede å vente på


Tidligere i kveld var stuen full av telys, krydderte, pepperkaker og julemarsipan, og en håndfull glade sorgenfriere. Nok en gang skulle det spilles inn en koselig og annerledes julespesial til høstens siste ordinære Sorgenfri-sending, og i år var det altså hjemmebesøk i Svoldergata som stod på planen. Slikt blir det skikkelig julestemning av, til tross for at det enda er en liten uke til desember. Og ettersom mimringen over høstens mange uker forløp, og praten fort kom inn på alt det som har med jul å gjøre, var det en liten spesiell glede som dukket opp i hodet mitt. For, det blir ingen jul uten Tove Jansson og Mummitrollet. Dette skjønne trollet som blir vekket opp fra vinterdvalen sin, fordi julen snart kommer. Denne mystiske julen som alle stresser slik med, og som ingen har tid til å forklare hva egentlig handler om. I alle mine tre år på videregående ble denne fortellingen lest for oss i løpet av de siste dagene før ferien, og siden den gang har det aldri vært en jul uten. Det vil det ikke bli dette året heller..! 

torsdag 24. november 2011

Lys på balkongen

christmas 2010
Grå novembermorgen. Et litt småforkjølet og bustete hodet titter ut av vinduet. Og der, blant alt det grå, bak mørke og nakne trær, lyser det fra en av balkongene på den hvite bygården vis a vis der bustehodet selv bor. Med ett er ikke morgenen like grå og hvit og sort lenger. Den har fått en ekstra farge. På en balkong litt lenger bort henger det også en lenke lys. Mange små og hvite lys, tett i tett, surret og tvunnet rundt sort gitter. Da gjør det ikke lenger så mye likevel, at julepynten henges opp litt tidligere enn jeg i utgangspunktet syns noe om. For på et vis, på sitt vis, var det en veldig fin ting å stå opp til! I hvert fall nå som forkjølelsen har gjort sitt inntog, med alle sine basselusker, vond hals og rennende nese.

onsdag 23. november 2011

Litt flink i dag også

reading

Det er ikke bare små uker til eksamen og fulle lesesaler som vitner om hvilken tid vi er i nå. Det samme gjør nemlig lukten av appelsiner og klementiner fra nabopulten ved siden av, og den litt hyppigere lyden av kaffe og te som helles i kopper fra medbragte termoser - og aromaene som fyller rommet fra alle kanter. Da klarer man på et vis å holde ut lange timer med lesing, den litt dårlige samvittigheten etter litt lange lunsjpauser, og at de mange begrepene og teoriene flyter litt for mye over i hverandre. Selv etter tankekart med både streker, piler, krusseduller og alle mulige farger. Da er det godt å kunne komme hjem, sette seg ned og vite at man i det minste har gjort et forsøk på å være i hvert fall litt flink. Også når man kan sette seg ned med en kopp te, en liten bit sjokolade og selveste Dirty Dancing på tv-skjermen. På en onsdag:) Og målet for i morgen..? Å være litt flink da også..!

tirsdag 22. november 2011

Drømmer om en stjernehimmel

Texas Heaven
Akkurat nå i kveld, her jeg sitter og skriver i lyset fra sengelampen med kveldsmørket like uten for vinduet, drømmer jeg om stjerneklare nattehimler. I stedet for ser jeg bare et titalls gatelykter og mørke grener på trærne utenfor. Grener som nesten går i ett med nattemørket rundt. Det eneste som gjør at det skiller seg ut er det lille lysskinnet som såvidt strekker seg bort til trærne fra gatelyktene lenger unna. Bare som for å understreke at alle de mørke linjene like utenfor vinduet ikke er en del av selve mørket. På bordet ryker og damper det beroligende fra en kopp grønn te, snart passe varm til å kunne drikkes. I vinduet kan det skimtes et par tre stearinlys, lys som speiler seg i møtet mellom det lyse inne og det mørke utenfor. Men ingen stjerner. Selv ikke når jeg skrur av lyset inne, ser jeg stjernene. Det er altfor lys. De er gjemt bort, i lyset fra de mange gatelyktene og bilene utenfor.

søndag 20. november 2011

Litt på vent

Snow walking on Brunswick Avenue (Toronto)
Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si dette, ikke helt enda, men jeg venter faktisk skikkelig på den første snøen. Ikke at den nødvendigvis skal bli liggende, ikke helt med det første, men jeg lengter etter dette hvite og lyse, som gjør både mørket og dagslyset så mye koseligere!

Jeg venter på adventstiden. Til julefølelsen kommer snikende, sånn litt etter litt. Dessuten er det kanskje den tiden jeg tenner flest lys, rundt omkring, litt over alt. Julegavetitting på internett, en ønskeliste som plutselig kommer farende - litt ut i fra det store blå. Innkjøp av julete som lykter av krydder, og tanken på alt det fine som ligger i vente. Bare alle eksamener og innleveringer er unnagjort. 

Jeg venter på vinterfølelsen. Det øyeblikket det går opp for en at det ikke lenger er høst. Det øyeblikket man forstår hvor fort tiden går. Det øyeblikket ordet "snø" ikke lenger betyr "noe hvitt som faller til bakken". Det øyeblikket tiden med ett stopper opp et øyeblikk, og man innser hvor fort denne høsten har gått. I det øyeblikket, da er det både adventstid, snø utenfor, og en vinterglede like om hjørnet. Inntil da får jeg heller drikke grønn te mens jeg ser ut på det mørke mørket utenfor, og finner en liten glede i lysskinnet fra gatelykter og biler utenfor,- og stearinlys som speiler seg i vinduet.

torsdag 17. november 2011

Hvitt lureri


I kveld, etter at jeg hadde hatt barneklubb, var bakken så full av rim - så gjennomgående hvit - at jeg først trodde det var begynt å snø. Forventningsfullt tittet jeg opp mot den mørke kveldshimmelen, i håp om å se høstens første snøkrystaller. Men det kom ingen ting. Ingen hvite fjoner som danset i den svake, svake vinden. Ingen glitrende snøkrystaller som mykt la seg på bakken etter en lang ferd ned fra høyt der oppe. Likevel var det så hvitt. Trærne, gresset og de mindre begåtte plassene på den mørke asfalten. Alt dette hvite og kalde, som glitret i lyset fra gatelykter og hjem. Og jeg måtte innse, i all min skuffelse og på tross av det fine og glitrende rundt meg, alt jeg gleder meg helt enormt til det første snølaget legger seg på bakken utenfor!

tirsdag 15. november 2011

Underbevissthetens drømmehus?

Natt til i dag drømte jeg at jeg kjøpte meg min første leilighet. Min helt egen en. Et sted der jeg, og bare jeg, skulle bo. Et sted jeg skulle innrede og gjøre helt til mitt eget. Jeg vet ikke hvor det lå, eller hvor stort det var. Kanskje var heller ikke det så veldig viktig..? Det var uansett over to plan, med (mest sannsynlig) en entre, kjøkken og stue nede og med en svakt buet tretrapp opp til en halvetasje over med bad og soverom. Det eneste drømmen viste var stuen og det åpne rommet oppe i den andre etasjen. Selve stuen var helt åpen, og med store vinduer. Siden halvetasjen over ikke gikk over stuerommet, var det høyt under taket, og i midten hang det en stor, fin og gammel lysekrone. 

Det var dette som faktisk viste seg å være et problem. For siden lysekronen ikke fulgte med på kjøpet, hvor skulle jeg få tak i en ny en..? En som var like stor og fin, til en ikke så veldig dyr pris. Heldigvis føltes det ikke som en like stor krise da jeg forstod at lysekronen kunne heises opp og ned, ved hjelp av en bryter. Da var det i det minste ikke noe problem å hverken henge opp en ny lysekrone, eller om jeg en dag måtte skifte lyspærer i den. Om man stod midt i stuen kunne man la blikket følge den svakt buede tretrappen opp i andre etasje, der et rekkverk i hvitt og en varm og rødlig trefarge lot deg få se hva som fantes der oppe i det åpne rommet innover. Denne mystiske etasjen over kjøkkenet og entreen. Krukker med grønne planter her og der bortover gulvet langs rekkverket. Veggene dekket av bokhyller, bøker i alle størrelser og farger, en gammel lenestol med et hjemmelaget lappeteppe, og et piano. Det hele litt buet som i en halv oval, slik at hele stuerommet sett nedenfra nesten fikk en litt sirkelform. 

Den varme og rødlige trefargen i rekkverket oppe gikk igjen i gulvet og i selve trappen og trappetrinnene. Veggene lyse, og ved vinduene store og brede vinduskarmer. Hele leiligheten var så fin at jeg hoppet og danset rundt i ring. Med et stort smil og munnen, og et intens ønske om å kunne kjøpe leiligheten akkurat der og da. Selv om jeg aldri fikk "se" store deler av den. Kanskje er det likevel et tegn..? For kanskje det er akkurat dette jeg skal se etter, den dagen jeg selv skal begynne å gå på visninger. Om noe slikt i det hele tatt finnes:)  

mandag 14. november 2011

Den lille tåkedagen

Fog
Den lille tåkedagen. Dette mystiske myke, som omgir oss på alle kanter. På mange måter så diffust, ikke helt håndgripelig. Som gjør den kjente veien foran deg med ett så ukjent. Som gjør lyktenes skarpe lys bløtt. Nesten som en lysende sky, der opp over oss. Som gjør lyktenes trygge lenke til et bånd med lysende, myke dotter langs veien. En ny følgesvenn, inntil det klarner opp og lyset igjen finner tilbake til sitt skinn.Trærne som pakkes inn, som på et vis blir litt mindre nakne og krokete. Litt annerledes, på sitt eget vis. Og jeg tenker, der jeg går bortover i tåken, litt usikker på nøyaktig hvor jeg i et hvert sekund, at egentlig gjør det seg med en liten tåkedag sent på høsten. Denne mykgjøringen av høstens mer skarpe. I denne tiden hvor høsten snart er litt over, og vi venter på snø og adventstid. 
Fog: IMG_5008-500
fog

onsdag 9. november 2011

Magiske assosiasjoner

I dag hadde vi en foreleser, en veldig søt foreleser. En foreleser som sikkert var veldig flink, bortsett fra at det eneste jeg klarte å tenke på var at hun likner litt på en heks. Ikke en slik stygg, slem og ekkel heks, men en slik søt og god heks. En heks som inviterer deg inn på te og hjemmelagede småkaker, som lærer deg spennende ting om magi og flyvende vesener, og som hadde passet perfekt inn i en virkelig Harry Potter-verden. En skikkelig Rowling-heks, med andre ord. En nydelig og herlig dame, med en litt særegen og karakteristisk stemme, og som opprinnelig ikke er fra Norge - noe som nesten gjør henne litt ekstra eksotisk. På en litt heksete måte. Om dere kan se for dere hva jeg mener... En dame som alltid går i skjørt og med fargerike skjerf, som har langt og mørkt krusete hår, og med et blikk og et smil som gjør at hun fremstår som alles moderlige forelesningstante. Jeg er helt overbevist om at hvis man tar seg en tur innom kontoret hennes en tilfeldig dag, vil du bli tilbudt både en tekopp og et hjemmestrikket lappeteppe. Det er nesten litt synd at vi ikke skal ha henne i flere forelesninger. For det hadde jo vært spennende å se om det dukket opp noe. En ugle med brevpost, en skjult tryllestav eller noe annet rart og magisk     

tirsdag 8. november 2011

Gleder og rariteter på lesesalen


Å plutselig kunne oppdage en hylle med bøker i mange forskjellige farger. Små, litt tynne bøker, alle i hver sin farge, som en i en lang fargerik linje. Bøker i alle nyanser av rødt og blått og grønt, gult, orange og lilla. En fargekladd blant de mange andre hyllene, det vil si resten av hyllene, der alle bøkene ser ut til å være oppstilt etter den samme mørke blå eller sorte fargen på omslaget. Og det beste, fargene som danner et mønster. En egen fargeskala, som om hver bok har blitt nøye plassert, satt på sin plass, bare for å fremheve fargespillet de gir til sammen. 


Har du sett sjiraff-bøkene? Jeg, som den glade sjiraff-elskeren jeg er, blir like glad hver gang jeg går forbi disse såkalte sjiraff-bøkene. For på en liten hylle, tre sorte bøker med et mønster på bokryggen som med bare litt fantasi forestiller sjiraffer. Tre bøker, tre sjiraffer. Om man lar fantasien seile enda litt lenger av sted, kan man se at de smiler. Det er liksom et eller annet med omrisset som gjør at de virker glade, sånn i utgangspunktet. 


Lukten av appelsiner og kaffe fra pulten ved siden av. Aromaer som får deg til å slippe blikket som hittil har vært klistret til pensumbøker og notatblokker. Aromaer som får deg til å smile for deg selv, som i et lite øyeblikk får blikket ditt til å se bort på medstudinen ved din side. Og der, en termos som ser ut som en pingvin..! Med føtter nederst, øyne og nebb på hatten (du vet, den øverste delen man kan bruke som kopp). Med sløyfe på halsen, hvit på magen og sort med nyanser av blått og grønt på resten av "kroppen". Hadde jeg hatt en slik termos, tror jeg kanskje jeg selv ville begynt å ha med meg varm drikke på lesesalen. Bare for å ha en grunn til å vise frem den fine termosen min..!  


En skulle ikke trodd det gjorde en stor forskjell, men notater på farget ark gjør repeteringen til eksamen litt mindre grå og gjentakende. For med ett, blant alt det andre hvite i notatblokken min, dukket det opp et gult, et rosa, et grønt og et blått notatark. Så lite skulle til for at konsentrasjonen skulle vare i 15 minutter ekstra. 


Jeg syns litt synd på, eller.. På en annen måte er det jo også litt morsomt, i hvert fall så lenge det ikke er forstyrrende. Studenter som bare skal hvile hodet i 2-3 minutter, men som snart faller i søvn. Små snork som med jevne mellomrom sendes utover lesesalen. De mange rare sovestillinger, der de sitter henslengt over lesepulten. Jeg tror ikke jeg hadde likt noe særlig å snorke høyt i all offentlighet..  

søndag 6. november 2011

Hvor ble de av..?

balloons
Det føles nesten som et lite mysterium. For når jeg kom hjem igjen fra Nova i dag ettermiddag, var de plutselig borte. Alle sammen. Ryddet bort. Som om det skulle forklare saken.. I går kveld ble det nemlig feiret bursdag her i kollektivet, og i slike situasjoner hender det iveren tar litt overhånd. Spesielt når det er ballonger med i bildet. Mange ballonger. Mer enn 100 ballonger ble for anledningen blåst opp, hvor de fleste av dem havnet i snorer festet til stuetaket. Ballonger på rekke og rad, i blått og rødt og grønt, lilla og gult, orange og rosa. For en kveld var ekte, barnlig glede synlig og eksplisitt til stedet, et fargekalas uten like sett i forhold til den ellers så hvite og ikke fullt så fargerike stuen vår. Og så, i løpet av noen timer, borte alle sammen. Enda de ikke engang var i veien. De hang jo tross alt bare i taket... Så nå er det ikke lenger fargekalas i stuen vår. Den er bare hvit og ren og ryddig. Akkurat som vanlig

lørdag 5. november 2011

Litt gjemmesegbort-lysten

Coffee Saturday Morning
Etter som ukedagene til stadighet er fylt opp med aktiviteter og gjøremål dagen lang, har jeg begynt å sette ekstra stor pris på helgedagene. Muligheten til å ta det helt rolig. Og selv om det er flere ting en gjerne skulle ha gjort, er det befriende herlig ikke å måtte gjøre det. I hvert fall ikke akkurat nå. I stedet for kan man sove lenge, lage seg en ekstra god frokost (for det er tross alt helg) og ikke spise før sent  på formiddagen med gøyale Disney-filmer på TVen og stearin lys på bordet. I pysjen selvfølgelig. Mens man kryper under det fine, rosa fleecepleddet, som gjør deg varm og som dessuten skaper ekstra stor kose-stemning. Det er slike stunder som gjør at en får lyst til bare å bli. Stanse tiden litt, og ikke gjøre annet enn å nyte en lang time med pledd og ekte helgestemning. En time som føles som litt lengre enn én time. Under et pledd som føles enda større og mykere enn det er. Et lunt og varmt skjulested, det man kan ta med seg en fin bok og en varm kopp te når frokostfilmen er ferdig. Men plutselig er filmen ferdig, og selv om dagen er fri og rolig, er det flere ting som må gjøres klart til kvelden kommer. Da er det bare å svinge føttene ned på gulvet, skifte til noe litt mer fornuftig enn pysj - og nok en gang starte dagen. Litt mer ordentlig. Mens gjemmesegbort-lysten nok en gang må pakkes bort.  

fredag 4. november 2011

Blåtimer på vei inn i kveldsmørket

Twilight
Det er så koselig når skumringen kommer. Lyset som forsvinner inn i et blålig lys som gradvis blir mørkere. Dette fine, fine blålige lyset. Som får gatelyktene til å kaste lyse skygger, et sted der borte - inne i yr og litt tåke. Som en lysende, myk dott, et målpunkt på den blålige og snart mørke vei. Trærne som blir sorte og mystiske. Nakne der de står nesten uten løv, krokete og rare. Nesten som hattifnatter. Ikke skumle, men like fullt litt mystiske og spennende. Levende på en helt ny måte, som om de var del av et hverdagslig eventyr. En fortelling som fortelles videre hver dag, hver gang det blålige og etter hvert mørke kommer. Like fast, som skumringen selv. En fortelling som bare venter på at snøen skal komme. Venter på dette hvite, våte, myke, som gjør det blå enda blåere - og som gir løfter om litt mindre mørke timer, når det mørke fortrenger det blå.

onsdag 2. november 2011

Litt sliten på en onsdag

Night Photography
Du vet den følelsen, når man ikke har fått sovet så mye som man kanskje hadde trengt de siste nettene, når kroppen føles sliten og man har mest lyst til å tilbringe kvelden stille og rolig på sofaen. Den følelsen, den kvelden du endelig kan ta det helt rolig. Den kvelden du kan krype opp i sofaen under favorittpleddet. Med telys på bordet, varm te i koppen, pledd rundt beina og føttene godt pakket inn i et par hjemmestrikkede ullsokker. Med utsikt til forrige ukes høstblomster, som enda står der så fine, i rødt og gult og orange, i sin litt alternative blomstervase. Så flott at en enkel vannkaraffel kan brukes til så mye..! Sophie Zelmani og Teitur som spiller og synger, fin musikk gjennom høyttalerne. Alle små og store oppgaver gjort ferdig og pakket bort. Søvnen som kommer snikende, og som får deg til å love at i kveld, i kveld skal jeg faktisk klare å legge meg litt tidlig..! Det eneste som mangler er en liten søtsak, en mørk firkantet sjokoladebit. Lurer på hvorfor jeg noen ganger blir så ekstremt godtelysten når jeg er litt småsliten og daff..? Og alt det andre, som jeg egentlig kunne ha gjort i dag, utsettes til en annen gang. En annen dag, en annen kveld. For nå er det endelig lov til å være litt sliten. Å kunne kose seg med pledd og te, lys på bordet og varme ullsokker. Å kunne vite at det ikke er lenger noe som må gjøres til akkurat i morgen. Og om jeg er riktig flink, kan det hende at jeg for en gangs skyld klarer å komme meg i sengs såpass tidlig som jeg i utgangspunktet kanskje trenger...