onsdag 29. mai 2013
På vei hjem
Bare litt igjen. Noen få dager til, og så er dette skolesemesteret over. Det er rart å tenke på, spesielt på vei hjem fra universitetet etter nok en lang dag på lesesalen. Så mange timer hvor man bare sitter og leser, nerver som bygger seg opp, og helt plutselig en dag så er man ferdig. En merkelig tanke, selv om den absolutt er fin å tenke på.
Det er så fint bare å være litt seg selv hver gang hodet føles fullt og tungt. Følelsen av å kunne pakke sammen alle tingene sine, tusle av gårde ut i maidagen. En dag som for lengst har begynt å bli sen. Likevel blir man gående bortover alleen under alle løvtrærne, undrende over dagen som egentlig aldri helt har vært der, og som nå likevel begynner å nærme seg en ende. Rundt omkring er det nesten helt stille. Alle rusler alene bortover veien, som om alle nyter den samme stillheten og roen det gir å komme ut etter mange timer innendørs.
Mens jeg går bortover faller det regn i håret. Og på vei ned til t-banen står det røde og lilla tulipaner tett i tett. Begge deler gjør meg glad. I seg selv en deilig følelse, når man bare vil hjem og hvile litt før man fortsetter lesingen hjemme. På den videre veien hjem ser jeg lilla syriner over alt. Ingen annen plante minner meg så mye om barnelek som syrinen. Igjen må jeg smile litt for meg selv. Verden er ikke så ille med alle sine tulipaner og syriner, eller med noen dråper regn i håret. Selv ikke når man er ganske sliten, og bare lengter etter et par timer med helt, helt fri.
fredag 24. mai 2013
Regn, natt, for ikke så lenge siden
Det trommer mot vinduet. Egentlig har jeg lyst til å kle på meg, gå ut, ut i regnet og mørket. Jeg liker regnet. Atmosfæren, luktene, lydene, alt som følger med disse små, små dråpene. Jeg liker å titte ut i verden når mørket er kommet. Lyden av bilene et sted der lenger borte. Lysene som blinker fra gatelykter og bortgjemte leiligheter. Roen, alt som er stille. Akkurat som med regnet er det helt egne lyder og lukter som følger med mørket. Egentlig de samme lydene og luktene som når det er lyst ute, men som like vel blir noe litt annet med en gang solen forsvinner. Som om luften, atmosfæren, opplevelsen av livet og verden blir noe litt annet.
Jeg går ikke ut. Jeg blir liggende i sengen, under dynen, og hører regnet som trommer mot vinduet. Jeg kjenner lydene og luktene utenfra komme sivende inn gjennom små sprekker i gardinene. Små sprekker som skapes av det åpne vinduet. Jeg gleder meg allerede til en ny morgen. En morgen av regn, sol, skyer. Det spiller egentlig ingen rolle. En ny dag er uansett spennende å våkne opp til. De få minuttene man kan ligge halvvåken i sengen, før vekkerklokken ringer, mens man forsøker å gjette hvordan verden ser ut like utenfor. Før klokken forteller at du må stå opp, og du i nysgjerrighet kan trekke gardinene til side, titte ut, og se hvordan enda en dag ser ut.
tirsdag 21. mai 2013
Å toge av gårde en søndag
Jeg sitter stille, helt stille. Likevel suser jeg bortover. Bortover og bortover. Det føles litt morsomt - det at man kan være både i ro og i fart på samme tid. Slike ting tenker jeg over mens toget tøffer av gårde. Jeg elsker å kjøre tog. Å kjøre gjennom og langs med steder der ingen andre biler og busser kommer til.
Om jeg titter litt opp, ut gjennom vinduet og opp, ser himmelen stor og buet ut. Og den er blå. Det føles som at jeg kan se og se, langt bortover himmelen, som gradvis blir lysere og lysere blå. Jeg liker himmelfargen som er like over meg best, der er den blåeste fargen. Akkurat denne dagen føles himmelen ekstra stor ut. Som om horisonten ikke har noen ende. Og utenfor ser landskapet streket og flatt ut. Det er bare langt, langt borte at landskapet møter fjell og topper.
Her og der er himmelen dekorert med hvite skyer. Alle slags skyer. Noen typisk bomullsskyer, andre ser lange og flate ut. Om jeg ser rett frem ser jeg brune åkre og grønne skoger. Noen åkre er lysebrune, andre er ganske mørke. Akkurat slik er det med trærne også. Noen er lysegrønne, noen er mørke. I kanten, like ved der toget kjører, vokser det hvitveis. En lang stripe av hvitt og grønt.
Jeg lener hodet litt nærmere ruten. Det er så godt å kjenne solen som varmer gjennom glasset. Utenfor vinduet er det flate, brune og grønne landskapet erstattet av blank sjø. Skyer speiler seg i vannet, en liten svak vind får vannet til å kruse seg i overflaten. Solstråler som får vannet til å glitre, i de øyeblikkene solen ikke gjemmer seg bak en sky.
lørdag 18. mai 2013
Tanker fra i går
Varm, men med smil om munnen. Mange mennesker er ute og går, men det gjør ingenting. Det er på mange måter bare fint. Alle smiler, og før vi vet ordet av det, svever en liten ballong over hodene våre.Vi går litt til, frem og tilbake bortover veien, et forsøk på å komme seg fremover. Og der borte, enda en svevende ballong.
Sitte på en benk. Solen som skinner, øyne som noen ganger myser mot alt det lyse. Barn som løper rundt og rundt oss, blomsterbed med blomster som nylig er plantet. Vi ler litt. I en liten pappskål ligger det en kule med bringebæris som spises med en liten grønn plastskje. Den første isen denne dagen. Syrlig, kald, og perfekt på en varm dag. Den smelter ikke, heldigvis.
Ligge på et pledd. Sliten i bena, men ennå gjør det ingenting. Gresset under er såvidt grønt, nedtråkket er det nesten blitt litt brunt. Og klissete, litt leirete. Over oss er himmelen blå. Et tre lener seg litt over pleddet som vi ligger på. Hvis grenene hadde vært litt tykkere, ville det vært et perfekt klatretre.
Å lukke øynene. Over alt, på alle kanter, hører man folk som hygger seg. Koselig prat, stemmer fra gamle kjente og nye venner. Like ved står grillen, varm, og det lukter akkurat slik det skal lukte av nytente griller.
Gater som nesten er tomme, så annerledes enn slik det var tidligere på dagen. Føtter som fortsatt et slitne, og en mage som er mett nok en gang. Følelsen av å kunne krype opp i en sofa, bare for en liten stund, mens man venter på at noe nytt og litt uventet skal skje. For det er alltid slik det er denne dagen. Alltid hender det et eller annet, og det er like overraskende og koselig hver gang.
Sitte på en benk. Solen som skinner, øyne som noen ganger myser mot alt det lyse. Barn som løper rundt og rundt oss, blomsterbed med blomster som nylig er plantet. Vi ler litt. I en liten pappskål ligger det en kule med bringebæris som spises med en liten grønn plastskje. Den første isen denne dagen. Syrlig, kald, og perfekt på en varm dag. Den smelter ikke, heldigvis.
Ligge på et pledd. Sliten i bena, men ennå gjør det ingenting. Gresset under er såvidt grønt, nedtråkket er det nesten blitt litt brunt. Og klissete, litt leirete. Over oss er himmelen blå. Et tre lener seg litt over pleddet som vi ligger på. Hvis grenene hadde vært litt tykkere, ville det vært et perfekt klatretre.
Å lukke øynene. Over alt, på alle kanter, hører man folk som hygger seg. Koselig prat, stemmer fra gamle kjente og nye venner. Like ved står grillen, varm, og det lukter akkurat slik det skal lukte av nytente griller.
Gater som nesten er tomme, så annerledes enn slik det var tidligere på dagen. Føtter som fortsatt et slitne, og en mage som er mett nok en gang. Følelsen av å kunne krype opp i en sofa, bare for en liten stund, mens man venter på at noe nytt og litt uventet skal skje. For det er alltid slik det er denne dagen. Alltid hender det et eller annet, og det er like overraskende og koselig hver gang.
torsdag 16. mai 2013
I morgen skal jeg være som liten igjen
Snart vil jeg være litt liten igjen. For i morgen er det 17. mai, en dag jeg har gledet meg til lenge! En dag der alle man møter på er glade, og hvor man har det gøy hele dagen. Med god samvittighet kan man legge alle skoleoppgave til side, og bare nyte alt som er herlig og morsomt.
I morgen skal jeg spise is. I morgen skal jeg få se heliumsballonger som svever rundt høyt oppe i luften. Ballonger som noen har sendt av gårde. I morgen skal jeg ha på meg bunaden min, som allerede nå henger klar til å brukes. I morgen skal jeg synge nasjonalsangen. I morgen skal jeg være glad hele dagen. I morgen skal jeg høre korps spille og kor synge. I morgen skal jeg være litt liten igjen, for det er slik det kjennes ut hver gang nasjonaldagen kommer. En dag som fortsatt er like fin som da jeg var liten.
mandag 13. mai 2013
Grått og blått og grønt
Vanndammer og våte føtter, nesten litt plutselig erstattet av en blå himmel. Små vindkast som får paraplyen til å danse, eller klær og skjerf til å flagre rundt til alle kanter plutselig erstattet av grønne blader, som blir grønnere og grønnere for hver dag som går. Jeg får lyst til å være ute, nyte dagens solglimt og blåe himmel, etter en helg der mye har vært grått og noen ganger også litt vått. Akkurat som dagen i dag. Ut, ut, ut, bare vandre rundt, følge gatene opp og ned, helt tilfeldig hvor jeg går. Men jeg skal ikke ut. Jeg skal sitte inne, på den andre siden av vinduet, smile til den blå himmelen og trærne med de grønne bladene, mens jeg forsøker å være en flink jente som leser på skolenotatene sine.
Slik ser det ut like utenfor soveromsvinduet mitt. En liten dose lykke på en mandags kveld.
Slik ser det ut like utenfor soveromsvinduet mitt. En liten dose lykke på en mandags kveld.
mandag 6. mai 2013
Blomster på bordet
Ute i solen, i går ettermiddag, fant jeg klynger med små, gule vårblomster. Disse plukket jeg, en og en, slik at det tilsammen ble til en liten bukett. En bukett av gult og grønt, som passet perfekt inn i håndhulen min. Solen varmet i ansiktet, og jeg kunne nesten ikke huske sist jeg plukket blomster. Ikke andre steder enn hjemme hos mor og far, eller på hyttetur en sommerdag, langt unna mitt eget "hjemme". Blomstene ble satt i et lite kjøkkenglass, og plassert på stuebordet. Den koseligste og fineste buketten med blomster som vi har hatt hjemme i stua på ganske, ganske lenge.
fredag 3. mai 2013
Klassisk fredag
Etter et par dager med bacheloroppgaveskriving, noen dager litt mer effektive enn andre, feirer jeg helgen, og et kjærkomment avbrekk, med en rolig og stille fredagskveld. Helt siden en av
mine samboere så Casablanca tidligere denne uken, har jeg hatt lyst til å
se igjen denne filmen. Og i kveld tror jeg jammen meg ikke at jeg skal
gjøre nettopp det. Snakk om en fin start på helgen!
Mens jeg har sittet inne de siste dagene og skrevet, har de mange trærne utenfor soveromsvinduet mitt begynt å bli grønne. Men det er bare i toppen av trærne. Helt øverst, der solen skinner hele dagen. Grenene lenger ned, som i større grad skjermes mot sollyset av blokker og bygårder på alle sider, har bare noen få og små gåsunger her og der. Jeg syns det er skikkelig sjarmerende, og gleder meg stort hver gang jeg ser nye gåsunger vokse frem på trærne like utenfor.
I bakgrunnen veksler radioen mellom å spille det som har vært årets favorittkanaler sålangt, NRK jazz og NRK klassisk. Det er så deilig bare å sette på litt musikk, uten å vite helt hva man får. Spennende og gøy! Og jeg får stadig høre musikk som jeg aldri har hørt tidligere. Neglene er lakkert i en ordentlig rødfarge. Ikke burgunderrød, eller en annen litt dyprød farge som gir rødfargen litt lillapreg. Denne ukens fingerfarge har vært rødrød, en farge jeg har blitt mer og mer glad i. Og i fanget, en liten samling av Karen Blixens fantastiske fortellinger. Historiene var egentlig ment å være påskelitteratur, men jeg rakk aldri å lese hele samlingen med fortellinger ferdig. Like etter påske ble boken borte under en hel masse andre pensumbøker og skolepapirer, rotete som jeg kan være, så det var meget gledelig da boken endelig dukket opp igjen. Denne helgen skal den leses ferdig, før en ny uke tar til. En ny uke, nye timer med oppgaveskriving, og ganske snart, eksamenslesing. Tjohei.
Mens jeg har sittet inne de siste dagene og skrevet, har de mange trærne utenfor soveromsvinduet mitt begynt å bli grønne. Men det er bare i toppen av trærne. Helt øverst, der solen skinner hele dagen. Grenene lenger ned, som i større grad skjermes mot sollyset av blokker og bygårder på alle sider, har bare noen få og små gåsunger her og der. Jeg syns det er skikkelig sjarmerende, og gleder meg stort hver gang jeg ser nye gåsunger vokse frem på trærne like utenfor.
I bakgrunnen veksler radioen mellom å spille det som har vært årets favorittkanaler sålangt, NRK jazz og NRK klassisk. Det er så deilig bare å sette på litt musikk, uten å vite helt hva man får. Spennende og gøy! Og jeg får stadig høre musikk som jeg aldri har hørt tidligere. Neglene er lakkert i en ordentlig rødfarge. Ikke burgunderrød, eller en annen litt dyprød farge som gir rødfargen litt lillapreg. Denne ukens fingerfarge har vært rødrød, en farge jeg har blitt mer og mer glad i. Og i fanget, en liten samling av Karen Blixens fantastiske fortellinger. Historiene var egentlig ment å være påskelitteratur, men jeg rakk aldri å lese hele samlingen med fortellinger ferdig. Like etter påske ble boken borte under en hel masse andre pensumbøker og skolepapirer, rotete som jeg kan være, så det var meget gledelig da boken endelig dukket opp igjen. Denne helgen skal den leses ferdig, før en ny uke tar til. En ny uke, nye timer med oppgaveskriving, og ganske snart, eksamenslesing. Tjohei.
Abonner på:
Innlegg (Atom)