En drøm

Jeg ligger stille på en benk. Ved sjøen. På en øy. Ytterst på et lite skjær. Jeg ligger på ryggen, ser opp på himmelen over meg. Himmelen er grå, jeg ser bare et tykt lag med skyer. Det begynner å regne. Små, små dråper av duskregn. Jeg lukker øynene. Kjenner regnet legge seg mykt mot ansiktet. Mot kinnene, nesen, pannen, øyelokkene. Det er ikke veldig varmt, men jeg fryser ikke. Regnet er heller ikke kaldt, men friskt. De små dråpene blir varme i det de treffer den varme huden. 

Det lukter så godt. Jeg kan ikke lukte alt ordentlig, men jeg vet at det lukter godt, hadde det vært virkelighet og ikke drøm. Gresset og steinene som blir våt av regnet, lukten av våt jord. Sjøen som slår mot land like nedenfor, vinden som bærer lukten av sjø innover land. De omgir meg, duftene. 

Det er helt stille. Det er bare meg der. Meg, regnet, og sjøen. 

Igjen.

Hver høst flytter Radio Nova opp til universitetet. Her lager vi oss et lite telt, her har vi kontorer, her har vi studio, her har vi pauserom og her har vi redigeringsrom. Alt sammen i et lite telt. Tilsammen blir det passe trangt, men desto hyggeligere. En kreativ liten oase i perfekt gange fra forelesningssaler og bibliotek. I år har radioteltet vårt sett slik ut:

Bakerst i teltet henger det et stort banner med den naturlige påskriften "Radio Nova" sammen med hvor vi kan høres. Banneret er pyntet med glitrende figurerer, noe som gjør at jeg blir i ekstra godt humør hver gang jeg titter inn i teltet. I tillegg er sideveggene pyntet med ballonger, en liten fugl, og andre skimrende kruseduller.

En gang stod det Radio Nova på ballongene, en bokstav per ballong. Da var ballongene store, med masse luft i seg. Nå er det nesten ikke ballonger igjen, i hvert fall ikke ballonger med luft i.

I en krok er den ene datamaskinen pyntet med juletreglitter, og et banner fra en tidligere debattkveld har fått selskap av lys i ulike farger

Det beste er likevel denne her:

Er den ikke fin? Om jeg skal være ærlig har jeg mest lyst til å ta den med meg hjem. I smug. Når ingen andre ser det. I mine øyne er denne gamle radioen den fineste dingsen i radioteltet vårt, og den blir stadig gjenstand for beundring (fra min side). 

Rundt omkring i hele teltet ligger det små brosjyrer som venter på å deles ut til nye potensielle medlemmer, og på teknikkerbordet: en sjarmerende blanding av frukt, sjokolade, penner, sakser, og andre ting som kan komme til nytte. Akkurat slik det skal være.

Denne helgen flytter kanalen ned til sine vante omgivelser igjen. Det blir rart. Igjen. I år også. Det er så fint, så koselig, så trivelig, når vi er oppe ved universitetet. Rart er det også å tenke på at det er et helt år til nesten gang det blir radiotelt. I hvert fall på den samme måten. Heldigvis vil det være mange små radiogleder å oppleve innen den tid.

Bokarv

Det kjennes alltid litt rart hver gang en samboer flytter ut, og en ny flytter inn. Litt godt er det å vite at min allerede fraflyttede samboer ikke bor langt unna. Enda bedre er det at hun har lagt igjen en håndfull bøker. Rett og slett en liten stabel arvegods, bøker som nå skal få plass i min lille improviserte bokhylle på vinduskarmen over vinduet. Jeg har blant annet fått en litt morsom (og også litt nerdete) bok, en skikkelig-fin-å-se-i-bok, og en bok jeg allerede gleder meg til å lese i. 

Den morsomme og litt nerdete boken er denne her:

Norsk rimordbok. Jeg visste ikke en gang at slike bøker fantes, nå har jeg en selv i min egen bokhylle. Boken er overraskende tykk, inneholder ikke mindre enn 32 000 ord (mange av dem mer en form for ordtrykk), og har lange rekker med ord som rimer hverandre.

De to andre bøkene er en bildebok med bilder og fortellinger fra Walt Disneys hånd og en eventyrbok av Roald Dahl.

Den siste inneholder flere korte fortellinger. Jeg har ikke lest noe av Roald Dahl på mange år, og gleder meg helt enormt til å ta fatt på fortellingene. Boken er en gang kjøpt på et loppemarked, og noen har skrevet inn med rød penn de ordene som vedkommende umiddelbart ikke har forstått (boken er, som dere sikkert ser, ikke oversatt til norsk). Jeg syns det er skikkelig herlig! I mine øyne betyr det bare at boken har blitt lest, akkurat slik bøker er ment å gjøres. 

En liten pust

Mens regnet med jevne mellomrom trommer mot vindusruten tar jeg meg en liten pustepause i godstolen. Delvis pakket inn i et pledd, og med en varm kopp te like for hånden. Det er herlig å kjenne varmen spre seg utover i hele kroppen etter en tur ut i regnet. De siste dagene har vært fulle av frivilligjobbing under Oslo Jazzfestival, mange fine konserter, og oppstart av Radio Nova. En hel fantastisk uke, med mange nye opplevelser og erfaringer, og i møte med mange nydelige mennesker. Likevel kjennes det godt å kunne puste ut, å ikke gjøre noe som helst en liten times tid. Bare å sitte ned, i stillhet, i varmen, uten at man skal gjøre noe eller at man snart skal videre til nok et nytt sted. Denne timen er det bare meg, varmen, og en liten bit mørk sjokolade. Jeg nyter det, alt sammen, mens jeg gleder meg til nok en kveld på festival. Denne kvelden skal jeg kun nyte musikken, i kveld er det ingen frivilligjobbing. Jeg slurper i meg varm drikke, på ekte Pippi-vis, og tenker at; jeg gjerne skulle hatt en slik kopp og en slik tekanne med prikker på. Det hadde gjort denne pustetimen ennå herligere

Frokostlykke

Fersk, ristet brød med mors hjemmelagede bringebærsyltetøy. Det er lenge siden frokosten har smakt så sommerlig og godt!

Blingrebær

For snart en uke siden fant jeg ved en tilfeldighet en liten bringebærbusk. På oppdagelsestur, innover en vei som skulle vise seg ikke å føre til noen steder. Bortsett fra denne lille herligheten, med røde og søte bær, ikke helt modne, men nesten. Når solen kommer frem igjen, skal jeg nok en gang rusle innover veien, den veien som ikke førte til annet enn en gledelig liten busk. Kanskje, dersom jeg er heldig, er den full av modne, uplukkede bær. Bær som kan legges i en hånd, tas med hjem, og prøvesmakes. Kanskje, med mindre det allerede har vært noen andre der. I såfall gjør det ingenting, gleden over å ha funnet en liten gjemt bærbusk var fint nok i seg selv. Og selv om det noen ganger er mest spennende å finne frem til slike herligheter på egenhånd, er det likevel slik at bær ofte smaker best når de deles med andre. Foreløpig venter jeg på solen, venter i spenning, venter på å se hva jeg finner på en ny tur bort til bringebærbusken, den busken som er gjemt innerst inne i en vei som ikke førte til noen andre steder.

Rart. Litt rart.

For noen uker siden var sommeren såvidt startet, og  høsten noe som føltes fjernt og langt unna. Slik er det ikke lenger. Det er en rar følelse, det å vite at alt som en gang var så langt unna, nå er like om hjørnet. En blanding av spenning, glede, forventning. Noe nytt som kommer, men likevel noe kjent. Det gamle, men på en ny måte, og med et helt nytt innhold. 

Det er bladende på trærne som minner meg om det, tiden som nå kommer. En varm sommer som allerede har begynt å gi gult løv her og der. Høsten er min favorittid på året, og jeg gleder meg som alltid til den kommer. Det er noe eget når løvet utenfor begynner å skifte farge, når varme pledd og ullsokker igjen blir hentet frem fra skap og skuffer, når en kopp varm te smaker enda bedre - bare på grunn av forandringene utenfor. 

Det kjennes litt rart å sitte inne, en sommerdag, tenke på høsten. Likevel klarer jeg ikke å la være. For allerede om en uke starter alt opp igjen, alt som de siste ukene har ligget i dvale, hvile. Nye studier, nye pensumbøker, ubrukte kladdebøker, nye timer på lesesalen. Nye lunsjpauser ute i høstsolen med te i pappkrus og med nystekte kanelboller. Og nok en gang skal jeg tilbringe nye og spennende timer på Radio Nova. Og det er bare en uke til. Jeg tenker, og det kjennes litt rart. Rart, men veldig fint, veldig deilig, og veldig spennende. Og mens jeg tenker dukker det opp minner fra tidligere, fra høsten i fjor, fra høsten året før der igjen. Det får meg til å glede meg enda mer.

Kveld, inne, litt ute

Når jeg åpner vinduet mitt, ikke litt, men helt og fullt, er det nesten som å åpne en vegg. Som om all avstand mellom det som er inne og det som er ute forsvinner, blir oppløst. Hundreogsøttifem centimeter, borte, for en liten stund. Det er da man kan ligge, tilbakelent i sengen, med føttene ut av vinduet, lenende på vinduskarmen. Det er da man kan liggge der, titte ut på den blå, blå sommernatthimmelen, de få stjernene som såvidt er synlige. Det kjennes herlig. Opplyste vinduer i bygget overfor speiles i den åpne vindusruten. Det er nesten som et nytt bygg er vokst frem inne på rommet mitt. Utenfor hører jeg nå og da trær og blader rasle forsiktig i en svak, svak vind. Tenketid, det er det denne tiden oppleves å være. En tid der man kan ligge i mørket, litt inne, litt ute, se, kjenne, og tenke. Jeg ser bladende bevege seg, men kan ikke kjenne vinden stryke mot føttene. Eller kan jeg det, om jeg kjenner bedre etter? Jeg vet ikke helt, syns det er vanskelig å skille mellom hva som er hva, mellom ønsketenking og virkelighet, men jo - jeg tror det er en svak vind som stryker forsiktig mot føttene mine akkurat nå. Himmelen blir blåere, mørkere. Bittelitt mørkere enn for bare noen få dager siden. Eller kanskje ikke, kanskje det bare oppleves slik, her jeg ligger, snart står, inne i mørket. Ser jeg ordentlig godt etter er det enda flere stjerner, såvidt synlige, på himmelen. Jeg lener meg forsiktig ut av vinduet. Kjenner det levende utenfor, kjenner det mot ansiktet. En blanding av luft, temperatur, lyden av en stille kveld, lukten av noe som ikke er inne. Jeg får lyst til å telle stjernene, men gjør det likevel ikke. Hvorfor vet jeg ikke helt. Hundreogsøttifem centimeter, så langt er vinduet mitt. Så langt er åpningen i veggen når vinduet står helt åpent. Jeg drømmer om en bred vinduskarm, en jeg kunne sittet i, sittet og sett utover. Når vinduet igjen lukkes, og samspillet mellom inne og ute på nytt er stengt av glass.

Liten, ny og rosa

I dag møtte jeg på denne. Jeg ble så sjarmert at jeg ikke klarte å gå i fra den. Nå bor den hjemme hos meg, og skal ganske snart få bli god venn med et par andre gjenstander inne på rommet mitt (noe må den jo kunne brukes til)