31. august. Det kan faktisk bare bety én ting, nemlig at om noen få timer er det september. September, den første av høstmånedene og med det også begynnelsen på den perioden av året jeg er mest glad i. Jeg har i mange stunder følt meg litt rar og annerledes omkring dette. Mens alle andre roper ut "sommer!" når det er snakk om hvilken årstid de setter mest pris på, er og blir jeg høstpiken som finner litt ekstra glede i de mange fine høsttingene. Bladene som skifter farge fra grønt til gult og rødt og brunt, og noen ganger, en fin blanding. Vinden som med et lite pust får bladene til å danse i vinden på sin vei ned på bakken, hvor de gir farge til alt det grå og mørke. Luften som blir kaldere og ekstra frisk og fin å puste inn. De mange sommertynne klærne som etterhvert blir pakket bort, samtidig som de varmere plaggene finner veien ut av skapene igjen. Den fine teen som smaker ekstra godt når man kommer inn igjen, eller som varmer behagelig i halsen og magen dersom man nyter den og høstsolen ute. Te-lysene som igjen tennes, og som sprer kos og glede. Og noe av det aller beste; man starter liksom litt på nytt igjen. Hvor rart det enn virker:) Så da er det vel bare å begynne å glede seg til nye høstlige minner og gleder..!
Du vet den følelsen man får når man kan legge seg i nyvasket sengetøy. Når alt kjennes mykt og rent, nesten ekstra behagelig. Når det fortsatt lukter friskt og godt fra skyllemiddelet, nesten som om man holder på å sovne i en blomstereng. Jeg får noen ganger nesten følelsen av å sove på et hotell når jeg legger meg i nyvasket sengetøy. Alt føles på en måte litt ekstra fint. Bare fordi det er rent og enda ikke sovet i. Lysten til å breie seg litt ekstra ut kommer snikende, trangen til å ta i bruk mest mulig av det rene og ubrukte. Gjøre det til mitt eget, sånn ordentlig. Og det hele får meg til å tenke - når det er like før jeg sovner, alt rundt er mørkt, håret som ligger som en vifte utover hele hodeputen, mens jeg puster inn den svake lukten av skyllemiddel og såpe - hvor lite som skal til for å vekke litt barnlig glede sent på kvelden.
Det finnes nesten ingen ting så koselig som å våkne, våkne fordi man er uthvilt og nesten klar til å stå opp, våkne og vite at man har tid til å ligge en ekstra halvtime i sengen, våkne og høre regnet tromme ned på utsiden av vinduet. Og spesielt det siste er ekstra koselig. Å kunne ligge trygt og behagelig under den varme dynen, la tankene for dagen flimre forbi mens man lytter til regnet og regndråpene utenfor. Når man kan stå opp og nyte en god kopp te som smaker ekstra godt bare fordi det regner ute. Spise frokost i pysjen, mens man gleder seg til alle regnværsluktene som venter ute. Når man senere kan finne frem de alt for lite brukte støvlene sine, og vasse rett ut i alle vanndammer på vei til Blindern, store som små. Bare fordi man vet at man ikke blir våt på beina (og litt på grunn av skjulte barnlige gleder). Det er slike dager hvor det ikke gjør så mye at det plutselig er blitt mandag, eller at man har litt mye å gjøre i dagene som kommer:)
Det er ikke hver dag det passer seg med honning i teen, men når høsten kommer passer det seg liksom ganske bra likevel. I hvert fall ble jeg servert te med honning nå i helgen, og plutselig var høsten kommet, snikende. Noe av de fineste jeg vet er å sitte på balkongen hjemme når høsten kommer. Ute i ettermiddagssolen, pakket inn i et mykt og deilig fleecepledd, med utsikt til trærne som for hver dag som går blir mindre og mindre grønt, og med en stor kopp te og honning. Det er på et vis blitt et symbol på at høsten er kommet, og selv om det er en stund siden jeg kunne sette meg ut i solen både titt og ofte, forsvinner ikke følelsen av høst av den grunn. Og det er på mange måter blitt litt høst allerede. På tross av at det enda er noen få dager igjen av august og sommer. Med løv som alt er begynt å gyldne, og stadig vekslende temperaturer, uavhengig av sol og regn. Dessuten så har jo studiene og Nova startet opp igjen, og da blir det litt høst bare av den grunn.
I dag, mens jeg gikk bortover Munkedamsveien, så jeg årets første gule blader. Midt i blant de mange grønne, kunne man her og der skimte et lite gult blad på et av løvtrærne. På avstand kunne det nesten minne om appelsiner. Små gule flekker her og der, nesten som om treet bar frukter modne for å spises. Gyldne og gule, der de hang midt i lyset fra solen. Og tenk bare hvor koselig det hadde vært..! Om det faktisk hadde vært et appelsintre. Jeg er veldig glad i høsten, de mange fargene, atmosfæren som omgir oss når det begynner å bli kaldere. Likevel hadde det nesten vært like koselig, om de mange gule var modne og søte appelsiner, og ikke snart visne blader. Lukten av fruktkjøttet og saften, selvplukket fra et lite tre. Så kanskje er det dette jeg skal ønske meg, en hage full av appelsintrær..?
Uansett hvor gammel jeg er - vil det nok alltid være noe, små ting og hendelser, som vil minne meg om hjemme. Hjemme på Furuset, hjem til mor og far. Hjem til gode minner og opplevelser, som alltid vil føles gode å gjenoppleve. Som å sovne med lydene fra tv´en utenfor. Kanskje en av de koseligste lydene å sovne til, eller lyder av at det er noen der. Utenfor din egen søvnige sfære, akkurat som om de på et vis passer på at du har det trygt og godt, der de går eller sitter mens de pusler med seg og sitt. Gode lyder som gir assosiasjoner om late og koselige stunder hjemme på den gamle, røde sofaen. Passe sliten etter en lang dag. Med solen skinnende inn gjennom stuevinduene, solstrålene som varmer behagelig mot ryggen. Lydene og luktene av mor som lager mat ute på kjøkkenet. Lyder som glir inn i samspillet av alle de behagelige hjemmelydene, som surrer rundt i lufte, igjennom og på tvers av alle rom. Varmen og luktene fra kjælne marsvin, følelsen av den myke pelsen mot ansiktet og halsgropen.
Og det er koselig. Matlukter som med tiden forteller at middagen er ferdig. Lukten av gamle noter og sangbøker, pent stablet rundt omkring pianoet, etter at man har klart å komme seg opp fra sofaens og solstrålenes varme og behagelige magi. Marsvinets rolige hjertebank, der det nå ligger i fanget ditt og koser seg til lydene fra pianoet, mens fingrene dine spiller den ene visen etter den andre. Lyden av at spisebordet dekkes med tallerkener og glass, en påminnelse om at man snart må ta farvel med akkurat denne timens koselige gleder. I vente om at det snart kan dukke opp nye. Og det hele, som et stort og fargerikt maleri, et collage av minner, spinner videre til høstlige stunder og hjemmegleder, minner som sikkert kan fortelles en annen gang. Innen den tid skal jeg fortsatt huske på, at jeg nok alltid vil være litt hjemme-jente.
Noe av det fine med å bo på Skillebekk er at det finnes så mange fine hus og bygårder her. Om man tar 13 trikken, eller bare går til fots bortover Drammensveien, kan man stadig finne små, fine og koselige detaljer ved byggene som glir forbi. Ved noen av husene henger det flagg fra andre land, og minner om mange spennende steder og kulturer man har lyst til å besøke. Dessuten er mange av ambassadebyggene så fine i seg selv, at det hadde vært gøy å få se hvordan de ser ut inne. Ofte ser jeg for meg store lyse rom, med stor takhøyde, lange trapper opp til hemmelighetsfulle kontorer og skinnende lysekroner som glitrer i sollyset utenfra.
Noen av de andre husene man kommer forbi har søyler og annet flott arkitektur langs vinduer og balkonger. Hus med nesten et majestetisk preg over seg. Hus der man kanskje har kledd seg litt ekstra fint, og der man får servert mat og drikke fra fine serviser. Andre hus ser mer ut som forfinete kråkeslott. Med små spir på taket, vinduer med fine detaljer rundt, små utbygg og spennende kriker og kroker. Hus der man kanskje finner brede vinduskarmer, hvor man kan sitte med en bok eller en kopp te mens man titter ut av vinduet. Hus der man kan gjemme seg litt bort for seg selv, eller invitere gode venner til bakedag på store og fine kjøkken. Drømmekjøkken..? Hus der det kanskje går myke kattepoter, søte kattefjes på jakt etter en favn med lek og kos.
Om man begynner å gå nedover eller oppover sidegatene, kommer man forbi mange koselige bygårder. Noen lyse og hvite, andre gule eller i andre nyanser. Noen er helt enkle, mens andre har koselige detaljer rundt vinduer og oppe under mønet. Enkelte balkonger er pyntet med blomster i sommerlige farger. Blomster som minner om at det fortsatt er litt sommer, selv om vi er i slutten av august måned. Andre balkonger har fått selskap av en enkel stol. Enkelte ganger kan man skimte fargerikt tøy flagre i trekken fra innsiden av åpne balkongdører, som en påminnelse om de klærne man selv skulle ha vasket. Andre ganger kan man høre musikk spilles gjennom åpne vinduer, eller såvidt kjenne lukten av nylaget mat.
Det er noen slike ganger der jeg lurer på hvordan de har det, alle disse menneskene, som tilfeldigvis bor like ved her jeg selv bor. I en liten leilighet på fine Skillebekk...
I hvert fall ikke når slektskapet ditt skal forklares på wikipedia. Så hva skal man si..? Man kan finne mye underholdning i en første forelesning ved UiO..!
Dvergpapegøyer er sanne papegøyer eller ekte papegøyer som gråpapegøyen eller araer. Selv om de er på størrelsen med de fleste parakitter, er det faktisk "store papegøyer" siden de ikke er nærmest beslektet med de spinklere bygde parakittene. På engelsk kalles hele denne grupperingen for "dwarf parrots" eller dvergpapegøyer, et navn som vi kun bruker om Agapornis. Disse småpapegøyene er for øyeblikket regnet for å ikke være beslektet, siden de fleste regner spurvepapegøyene til amerikanske papegøyer, pygmepapegøyene til austroasiatiske papegøyer og dvergpapegøyene til afrikanske papegøyer. Den beste måten å skille de fra parakitter er å se på kroppsformen: "Store papegøyer" som småpapegøyer er bredere og kraftigere enn de mer spinkle parakittene. Størrelsen gjør at dvergpapegøyene er blant de minste papegøyene i verden, de har et av de største nebbene i forhold til kroppsstørrelse, siden nebbet er like stort som halve skallen.
Jeg lurer på om ikke jeg også ønsker meg noen slike. De er fryktelig fine, og jeg må innrømme at misunnelsen fort kommer snikende om jeg er på besøk hos andre og de tryller frem et par av dem. Er jeg heldig kommer det kanskje til å ligge en kopp under treet når årets julaften kommer..? Jeg tror ikke jeg hadde sagt "nei takk"!! Jeg hadde vel heller smilt stort og jublet både høyt og stille for meg selv:) Så får vi se hva som tilslutt får en plass på årets ønskeliste. Det hender jo tross alt at ting er finest når man får se dem hos andre.. Sånn noen ganger i hvert fall:)
Det er ikke første gang hagetemaet får blomstre sin egen lille plass her inne, men med høsten ikke så alt for langt unna og med nok en litt grå dag utenfor føles det herlig å drømme om grønne gleder. Eller for å være enda mer presis, en drøm om sommerlige hagegleder.
En drøm om hvite langbord og sensommerfest, i solskinnet blant grønne farger.
På veien innover kan man gå under blomstrende ganger, forbi krokete frukttrær og trær med spiselige herligheter og fuglebrett
Mellom to trær henger det en hengekøye med myke puter. En hengekøye som bare venter på at noen skal legge seg ned i den, med en hånd full av søte frukter og bær, eller med en spennende bok mellom hendene
I det ene hagehjørnet ligger det gjerne en liten dam. En liten dam omgitt av solvarme heller, med vannliljer som duver i vannet, og med blomster og urter i krokker som speiler seg i vannoverflaten
Om ikke mange ukene er nok høsten her for alvor, med høstens mange fargegleder på alle trær og busker. Før den tid velger jeg å holde lenge på sommerfølelsen, mens jeg drømmer en drøm om en (kanskje) fremtidig sommerhage
Ja, for det er akkurat en slik dag det er. En litt sånn drømme seg bort inne-dag. Og ettersom jeg ikke har noen planer eller avtaler før klokken fem, gjør det meg heller ingen ting å sitte inne i varmen, med en tekopp for hånden, mens det er grått og litt vått ute. Når man i tillegg er alene hjemme, er det deilig å kunne nyte noen late timer for seg selv. Å kunne rusle rundt og ordne opp i de mange små ting som kanskje dukker opp, uten at man på noe vis er i veien for noen. Å kunne spille høyt akkurat den musikken man ønsker, eller breie seg ut i hele sofaen mens man ser på tv og prøver å gjøre noe litt fornuftig i 10 minutter. Hele tiden mens man på et vis er langt unna, reist av gårde til en magisk liten plass, der alt er fint og koselig og nesten hva som helst kan skje. Slik sett er det deilig med enda noen dager ferie. Og ferie og drømme seg bort inne-dager kunne jo nesten ikke passet bedre en grå augustdag. Dessuten er det ingen dårlig idé å kombinere noen timer dagdrømming med en tekopp heller. Når sant skal sies..!
Hvis solen en dag ikke skinner, og det er regn og gråvær ute. Hvis jeg har noen bedagelige timer fri, og har lyst til å gjøre noe ordentlig koselig...? Da lurer jeg på om ikke jeg skal lage i stand en liten bakedag. Jeg kan ikke huske sist jeg bakte boller, så nå er det absolutt på tide. Store, fine og gyldne kanelboller, med masse kanel. Eller kanskje noen helt vanlige boller, med rosiner og annet godt i stedet. Kanskje nøtter i bollene hadde gjort seg..? Eller kanskje man skal satse på kanelboller med eplebiter..? Kanskje er det skolebrød med kokos man skal lage..? Jeg elsker å lage boller. Alle bakeluktene, deigen man kan lage boller av i alle størrelser og fasonger. Og tilslutt lukten og smaken av nystekte, varme og ferske boller. Det er godt det!! Og om jeg ikke har lyst til å lage boller like vel, så er det en iskake jeg fortsatt har planer om å lage. Eller kanskje en blåbærpai..? Det eneste er at jeg må ha litt ordentlig lyst til å bake og lage noe først. Den dagen det ikke er sol, men kanskje regn og gråvær. Den dagen jeg har noen bedagelig timer fri og har lyst til å gjøre noe koselig. For det er av en eller annen grunn mye mindre krevende å smake på det hele etterpå..!
Kryddersnadder - trenger jeg egentlig å si mer..? Å komme hjem til en hylle full av krydder på glass og bokser. Krydder som lukter godt. Krydder i fine farger. Krydder som setter den perfekte "prikken over i´en". Og ikke minst, de mange forskjellige krydderblandingene som gjør at man får den perfekte smaken til hva det måtte være. Det er nesten så man kan begynne å drømme om store asiatiske markeder, markeder med krydder i alle tenkelige blandinger og farger. En slik kulinarisk opplevelse, omgitt av sterke, flotte farger og spennende kukturmøter, det hadde vært helt fantastisk..!
Onsdag morgen og fridag. Vekkerklokken er satt til å ringe klokken 10, for å sikre at morgenen ikke blir i det lengste laget. Søvnen har glidd ut av sitt dypeste drømmeland, og det er behagelig godt å ligge søvnig og doven i senga. Et eller annet sted bevisst om at jeg ikke trenger å våkne helt enda. Men fridag eller ikke. Det hadde ikke gjort meg noe om naboene ikke valgte å borre i murveggene før klokken 9 om morgenen. Det hadde ikke gjort meg noe om jeg kunne våkne lat og smålig søvnig av meg selv, i stedet for å bråvåkne og føle at hele kroppen lenge etter fortsatt svever et par centimeter over sengen. Det hadde ikke gjort meg noe å ligge fem minutter i stillhet under pleddet i kos og glede over en ny dag, uten å måtte føle at hele huset durer og rister. Det hadde heller ikke gjort noe om jeg kunne våkne opp til solen, men akkurat det skal ikke få ødelegge humøret - fridag eller ikke. Men, det hadde ikke egentlig gjort noe det heller..! :)
Noen ganger, sjelden eller ofte, kan jeg komme hjem etter en lang dag uten annet i sinn og mage enn ønsker og drømmer om noe godt. Friske, saftige og sommerlige frukter. Grønne salater med sprø og ekstra gode grønnsaker. Reker og hvitvin ved vannkanten. En kurv full av søte og røde bær. Hjemmelaget is i spennende og nye smaksvarianter. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg på en-to-tre kunne trylle frem en stor kurv full av mat. En skikkelig piknikkurv. På en grønn flekk der man kan sitte med solen varmende i ansiktet. Der man kan samle gode venner til felles matopplevelser, eller et sted man kan binde hengekøyen opp mellom to trær og nyte godene i ensom og doven stil. Etter at jeg kom hjem i dag har jeg ikke kunnet tenke på annet en modne og saftige nektariner. Nektariner - og annet godt jeg kan lage til middag i morgen. Jeg gleder meg allerede til morgendagens tur innom matbutikken. Da skal jeg kose meg med sommerens frukter og lage en bedre middag enn jeg har gjort på lenge..!
Det finnes nesten ingen bedre sommer enn når jeg får muligheten til å nyte et par late og solrike dager på hytta. Der man kan finne glede i nesten alt som skjer, og der alt er stille og rolig, grønt og blått. Der man kan starte dagen med å ligge våken i sengen og høre myke hundepoter tasse forbi utenfor. Der man kan sløve i solen til lyden av vannet som forsiktig kruser seg i vinden som små forsiktige bølger. Eller der man kan sitte på bryggekanten med føttene i vannet og se solen og skyene gjenspeile seg i den stille vannoverflaten.
Der man kan løpe barføtt gjennom gresset på vei til brygga, i glede over snart å kunne hoppe i det avkjølende vannet. Der man kan sitte inne i varmen, innpakket i pledd, og høre regnet tromme på taket mens kvelden kommer og alt blir mørkt og vått utenfor.
Der man kan plukke bringebær og markjordbær langs veiene, som så kan spises og nytes mens man tripper bortover i søt glede. Der man hver kveld tenner stearinlys når mørket kommer, og man sitter inne i varmen og koser seg med prat og hygge.
Der man kan sitte og se solen farge kvelden og himmelen rød og gyllen, mens klare stjerner sakte begynner å titte frem på den stadig mørkere himmelen. Der man kan balansere på steiner langs vannkanten og la seg dagdrømme med vinden i ansiktet eller vannet stille og speilblankt foran føttene. Der myggstikkene kan klø og bli mange, uten at det egentlig gjør så fryktelig mye. Der alt man ser langs veien er grønne åkrer, blå fjell i det fjerne og stille vann som speiler seg i alt sammen, og der ingen ting er mer treffende en blomstrende kjoler og markblomster på bordet.
Noen ting vil for alltid høre sommeren til. Fine små ting som lukter, lyder, bilder, farger og smaker. Ting som får deg til å smile. Ting som får deg til å mimre. Ting som gjør deg glad. Små, herlige bekreftelser på at det er sommer. De siste dagene har jeg opplevd flere av disse mange tingene, og jeg smiler litt ekstra for meg selv hver gang jeg tenker over dem. For det hadde ikke kunnet bli ordentlig sommer uten lydene og luktene fra sjøen, enten man sitter på en bryggekant eller er ute på stranden. Følelsen av kjølig sjøvann mot varme legger, de mange båtene som lokker frem drømmer om lange dager ute i skjærgården. Hvitvin til lukten og lyden av sjø. Bølgene som slår innover kai eller strand, båter som elegant glir gjennom vannet.
Gleden over barnelatter fra små som leker, ispapir som knitrer når man pakker ut isen og kalde ispinner som smelter mens man spiser. Kattepuser som søker ly mot sommervarmen i skyggen bak bilhjul, i kalde vinduskarmer eller under grønne busker. Dugg på vannglass med avkjølende kald drikke
Lyden av sykler som triller bortover veien, gleden over selvplukket frukt og bær, eller skåler med saftig og moden frukt med smaker som blir lenge værende i munnen. Lukten av nyslått gress fra grønne plener, regnlukter og våt asfalt som blir tørr igjen like fort som den ble våt av regnet. Lukten av grill og deilige matlukter, bare føtter som får løpe i varm strand eller mykt, grønt gress. Vind som mykt og kjølig blåser og rusker i håret
Å finne en huske der man kan dagdrømme eller dingle med beina, ligge på stranden eller i gresset med en spennende roman i hendene, letter og fargerike sommerkjoler som flagrer rundt beina. Isboder med søte softiser, morgensolen som varmer i ansiktet. Lyden av rådhusklokkene som spiller den neste timen inn - lik en påminnelse om alle de fine sommertimene som fortsatt vil være å finne ti timene og dagene foran oss.