torsdag 30. januar 2014

"postscript"


And some time make the time to drive out west
Into County Clare, along the Flaggy Shore,
In September or October, when the wind
And the light are working off each other
So that the ocean on one side is wild
With foam and glitter, and inland among stones
The surface of a slate-gray lake is lit
By the earthed lightning of a flock of swans,
Their feathers roughed and ruffling, white on white,
Their fully grown headstrong-looking heads
Tucked or cresting or busy underwater.
Useless to think you'll park and capture it
More thoroughly. You are neither here nor there,
A hurry through which known and strange things pass
As big soft buffetings come at the car sideways
And catch the heart off guard and blow it open.

Seamus Heaney, 1996 (fra samlingen The Spirit Level)

onsdag 29. januar 2014

mitt lille kamera

i mer enn et år har jeg gått rundt og lekt med tanken om å eie et analogt kamera. sist gang jeg var hjemme hos mor og far, lå dette klart på sengen min:

et lite og veldig fint analogt kamera, som egentlig tilhører min mor, men som nå er kommet i mine hender. kameraet trenger både nytt batteri og film, så jeg har planer om å oppsøke en ordentlig fotobutikk. kameraet er fra 80-tallet en gang, tror jeg, og er en skikkelig skjønnhet.

jeg gleder meg skikkelig mye til å få det i stand, og til å lære meg å bruke det. jeg har ikke brukt et analogt kamera siden jeg gikk på barneskolen, og selv det var av en ganske nyere dato enn dette. etter hvert venter også pappas gamle speilreflekskamera. før det håper jeg på å kunne leke meg litt med et speilreflekskamera som er digitalt. for et fotoår dette kan se ut til å bli!

tirsdag 28. januar 2014

tirsdag og hjemme

En enslig rosa rose i selskap med tente lys. På bordet, en ny bukett roser, denne gangen lilla. En stille kveld hjemme, med pledd over føttene

torsdag 16. januar 2014

å glede seg til

http://www.olb.goerlitz.de/

en tekopp. en bok. en jente i sofaen, pakket inn i en varm dyne. tanker som plutselig slår meg: til tross for flere utleste bøker i det nye året, har jeg ennå ikke vært på biblioteket. det har jeg begynt å glede meg til. biblioteksbesøk. de mange, mange hyllene med bøker. til stemningen som fyller dets mange kriker og kroker. det å være nysgjerrig på hvilke bøker alle de andre leser. finne bøker som er lest mange ganger av andre mennesker, og bøker som ser helt nye ut. finne bøker jeg har gledet meg lenge til å lese, og bøker jeg tilfeldigvis kommer over, av forfattere jeg aldri før har hørt om. å stå lenge foran bokhyllene, til man etter en lang stund endelig har klart å bestemme seg for hvilke bøker man skal ta med seg hjem. selv om man vet at man skal tilbake, at det finnes flere muligheter. flere lån. fordi man vet: et nytt besøk vil også bety flere bøker jeg ønsker å lese. 

jeg gleder meg alltid til den gode følelsen en fin bok gir. igjen og igjen og igjen. en følelse å vente på. samtidig: å vente på en ny bok som man allerede fra første side liker skikkelig godt. på en kald t-bane på vei til Blindern. hjemme i sofaen. på bakeribesøk, i selskap med en nystekt kanelbolle. 


(foto: vitenskapsbiblioteket i Görlitz, Tyskland)

tirsdag 14. januar 2014

snøengler

hver stjerne har sin egen måte å funkle på. jeg har merket meg noen av dem, og følger med på hvordan de glitrer. av og til, som om de får en plutselig innskytelse, sender de ut et ekstra sterkt lys. Månen er hvit og klar. i sånne stunder klarer jeg ikke tenke på noe som helst. jeg holder pusten, og ser.

nå og da hører jeg lyden av noe jeg ikke kan beskrive, lyder jeg ikke kan oversette til ord. jeg har aldri vært klar over at verden var så full av vakre, klare, naturlige lyder. noe så viktig, og så har jeg vært blind og døv for det et helt liv. jeg lukker øyene gjør meg så umerkelig jeg kan, og forsøker å fange opp hver eneste en av alle lydene rundt meg (haruki murakami). 

http://www.flickr.com/photos/and-i-love-it/with/5251801017
noen ganger har jeg lyst til å gjøre slikt jeg gjorde som liten. legge meg på ryggen ned i den myke snøen, se opp på stjernehimmelen over meg. et sted langt fra byen, et sted hvor himmelen er enda blåere og stjernene enda flere. jeg vil ligge der, omgitt av snøhvite englevinger. kjenne kroppen bli litt kjøligere av snøen under meg, men uten at jeg fryser. trekke pusten, lukte naturen og snøen rundt meg. lukke øynene og høre lydene fra omgivelsene rundt.  åpne øynene og se opp på det veldig blå, langt der oppe. stjerner som blinker og lyser. noen mer tydelige enn andre. 

å ligge alene ute i snøen, se og høre og kjenne alt det fine med verden, og vite at inne venter varmen når snøen blir for kald å ligge i.

mandag 13. januar 2014

ute


små snøflak danser i lyset fra gatelyktene. jeg kan nesten kjenne snøen som, mykt, legger seg i håret. snøflak kiler mot kinnene, og mot nesen og pannen om jeg lener hodet bakover og ser oppover. det er stille. det knitrer i snøen når noen går forbi meg på den andre siden av veien. et lite stykke unna høres lydene av en trikk, og en bil brummer sakte gjennom snøen lenger ned i veien. kinnene er kalde, men det gjør ingen ting. inne i vinterkåpen er det varmt. det samme er hendene inne i vottene. jeg kunne stått her, stille, alene, i flere timer. noen grener like over meg demper noe av snøfallet. snø som er helt hvit. ingen har rukket å gjøre den møkkete, ennå. verden er en merkelig blanding av blått, grått og gult. det gule fra lyktene over veiene, og som gjør det blålige lyset litt grått. nå og da høres stemmer fra noen som er ute og går. 


jeg har bare stått stille i noen få minutter, men det kjennes som en liten evighet. en evighet i stillhet og i hvit magi. jeg blir nesten litt lei meg når bussen jeg venter på kommer. kjørende gjennom snøværet. det er så fint å stå her alene ute i snøen. ingen bråkete eller ubehagelige lyder, ingen kalde fingre. jeg har nesten litt lyst til å legge med ned på bakken og lage snøengler. jeg holder hendene frem og ut, snøflak legger seg som hvite prikker på vottene. så stopper bussen, og jeg må ta farvel med den hvite kveldsmagien i flere minutter. helt til bussen er fremme ved stoppet der jeg skal av. likevel er det ikke helt det samme. de magiske minuttene er borte. lyset er ikke lenger det samme. nå er det også andre lyder i omgivelsene rundt meg. det blir fotavtrykk i snøen når jeg går bortover fortauet. en fin ting, selv om opplevelsen av snøen har endret seg. kinnene som ble varme inne på bussen, blir igjen kalde. når det blir helt stille, kan jeg høre mine egne skritt knirke i snøen. nye snøflak legger seg i håret, nye snøflak fester seg til vottene. 

lørdag 11. januar 2014

fotofascinasjon



det er noe med det estetiske. det lille kvadratiske bildet med en hvit ramme rundt. de litt matte fargene. som et uttrykk av noe litt annerledes. noe som på samme tid fremstår som både litt nytt og litt gammelt. 

jeg vet ikke hvorfor, men fotografi er noe jeg blir mer og mer fascinert av. hvordan situasjoner, farger og sammensetninger fanges på filmrullen, og plutselig ser man en hverdagslig scene på en helt ny måte. det er en forunderlige glede når jeg kan bla gjennom den ene fotoboken etter den andre, i en stille krok helt for meg selv. jeg skulle gjerne vært med inn i et mørkerom, se og lære hvordan analoge bilder fremkalles. kanskje er det også her, i den gryende interessen for analoge bilder, at fascinasjonen for det polaroide kameraet begynte å finne sted for bare noen få måneder siden. hverdagens estetikk printet ut som et lite kvadratisk foto. en liten fotografisk fortryllelse, og et ønske om å eie et kamera som er mitt helt eget.

torsdag 9. januar 2014

ny


nye kafébesøk. nye bøker. nye hverdagsønsker. nye hverdagsgleder. nye minner. nye utfordringer. nye filmer. nye kunstutstillinger. nye teaterbesøk. nye konserter. nye bekjentskaper. nye opplevelser. nye øyeblikk. nye tanker. nye drømmer. en ny vår. en ny sommer. en ny høst. en ny vinter. nye erfaringer. ny musikk. 

nye ting å glede seg til året som akkurat har startet.
(foto: jessica backhaus)