snøengler

hver stjerne har sin egen måte å funkle på. jeg har merket meg noen av dem, og følger med på hvordan de glitrer. av og til, som om de får en plutselig innskytelse, sender de ut et ekstra sterkt lys. Månen er hvit og klar. i sånne stunder klarer jeg ikke tenke på noe som helst. jeg holder pusten, og ser.

nå og da hører jeg lyden av noe jeg ikke kan beskrive, lyder jeg ikke kan oversette til ord. jeg har aldri vært klar over at verden var så full av vakre, klare, naturlige lyder. noe så viktig, og så har jeg vært blind og døv for det et helt liv. jeg lukker øyene gjør meg så umerkelig jeg kan, og forsøker å fange opp hver eneste en av alle lydene rundt meg (haruki murakami). 

noen ganger har jeg lyst til å gjøre slikt jeg gjorde som liten. legge meg på ryggen ned i den myke snøen, se opp på stjernehimmelen over meg. et sted langt fra byen, et sted hvor himmelen er enda blåere og stjernene enda flere. jeg vil ligge der, omgitt av snøhvite englevinger. kjenne kroppen bli litt kjøligere av snøen under meg, men uten at jeg fryser. trekke pusten, lukte naturen og snøen rundt meg. lukke øynene og høre lydene fra omgivelsene rundt.  åpne øynene og se opp på det veldig blå, langt der oppe. stjerner som blinker og lyser. noen mer tydelige enn andre. 

å ligge alene ute i snøen, se og høre og kjenne alt det fine med verden, og vite at inne venter varmen når snøen blir for kald å ligge i.