ute

små snøflak danser i lyset fra gatelyktene. jeg kan nesten kjenne snøen som, mykt, legger seg i håret. snøflak kiler mot kinnene, og mot nesen og pannen om jeg lener hodet bakover og ser oppover. det er stille. det knitrer i snøen når noen går forbi meg på den andre siden av veien. et lite stykke unna høres lydene av en trikk, og en bil brummer sakte gjennom snøen lenger ned i veien. kinnene er kalde, men det gjør ingen ting. inne i vinterkåpen er det varmt. det samme er hendene inne i vottene. jeg kunne stått her, stille, alene, i flere timer. noen grener like over meg demper noe av snøfallet. snø som er helt hvit. ingen har rukket å gjøre den møkkete, ennå. verden er en merkelig blanding av blått, grått og gult. det gule fra lyktene over veiene, og som gjør det blålige lyset litt grått. nå og da høres stemmer fra noen som er ute og går. 


jeg har bare stått stille i noen få minutter, men det kjennes som en liten evighet. en evighet i stillhet og i hvit magi. jeg blir nesten litt lei meg når bussen jeg venter på kommer. kjørende gjennom snøværet. det er så fint å stå her alene ute i snøen. ingen bråkete eller ubehagelige lyder, ingen kalde fingre. jeg har nesten litt lyst til å legge med ned på bakken og lage snøengler. jeg holder hendene frem og ut, snøflak legger seg som hvite prikker på vottene. så stopper bussen, og jeg må ta farvel med den hvite kveldsmagien i flere minutter. helt til bussen er fremme ved stoppet der jeg skal av. likevel er det ikke helt det samme. de magiske minuttene er borte. lyset er ikke lenger det samme. nå er det også andre lyder i omgivelsene rundt meg. det blir fotavtrykk i snøen når jeg går bortover fortauet. en fin ting, selv om opplevelsen av snøen har endret seg. kinnene som ble varme inne på bussen, blir igjen kalde. når det blir helt stille, kan jeg høre mine egne skritt knirke i snøen. nye snøflak legger seg i håret, nye snøflak fester seg til vottene.