Grønt og magisk

Eføy. Ordet får meg til å tenke på eventyr og historier med en gang. Mest fordi de grønne bladene, som snirkler seg rundt og oppover alt mulig rart, ofte skapet et litt eventyrlig preg. Noe litt mer magisk. Nå er det ikke bare eføy som noen ganger gir meg slike eventyrlige tanker, også andre snirklete klatreplanter bringer gjerne med seg de samme assosiasjonene. Som for eksempel når grønne bladet snor seg elegant rundt lyktene utenfor inngangen til en gammel bygård. Hadde lykten stått i en hage, eller lignende, ville assosiasjonene til Narnia vært umiddelbar - selv om den delvis gjør det samme der den står nå også.

Å finne frem på et ukjent sted der veiskiltene er lite synlige, er sjelden morsomt. Likevel har det sin sjarm når det er det grønne og frodige som er skylden i det. Å være på tur mellom høye, hvite gjerder dekket med grønt løv, var nesten som å vandre på en eventyrvei.

I noen fortellinger ser jeg ofte for meg porter som nesten er bortgjemt på grunn av løv og busker. Lurer på om de som bor på innsiden av denne porten har det på samme måte. For meg kunne det vært inngangen til en hemmelig hage, eller bakveien inn til et gammelt slott.

Eføy minner ikke bare om eventyr og fortellinger. Det får meg også til å tenke på gamle bibliotek i store og gamle hus, innredet i litt mørkt tre, og med en skikkelig fin leseplass i vinduskarmen eller foran en peis. Akkurat slik ser jeg for meg at det er bak dette vinduet.

Nå går jeg forresten rundt og teller ned dagene til 1. september. Da er det høst på ordentlig! Og gule og røde blader kan bare komme, sammen med kjøligere dager, og tykkere gensere og strømpebukser.

Om en liten ring

Det første året på barneskolen var kanskje et av de aller mest spennende årene på småskolen. Fordi så veldig mye var helt nytt, nytt og litt spennende, nytt og noen ganger litt vanskelig. Noe av det jeg likte veldig godt var de mange barnereglene som vi skulle lære. Først en regle for å sette alle bokstavene inn i sin bestemte rekkefølge, så en regle for hver bokstav i alfabetet. Jeg kan faktisk fremdeles huske deler av disse reglene. Derfor var det ekstra gøy da jeg for litt siden ble presentert for et av Olav H. Hauges bokstavdikt:

O, O, O

Ein liten ring

om ingenting

Ord, ord, ord

kling i kor - 

Med ord 

kan du laga

himmel og jord,

fuglar og dyr

og alt som kryr.

Kom skal me laga 

eit eventyr! 

Selv syns jeg dette er en vakker fremstilling av mitt eget forhold til ord. Jeg har alltid vært glad i å lese, særlig skjønnlitteratur, og elsket også å skrive stiler i alle slags ulike sjangre i skolens norsktimer. Med ord kan man lage noe, til og med et eventyr. Det kommer jeg (forhåpentligvis) alltid til å synes er skikkelig, skikkelig fint.

Fargelek

Jeg liker at selv dørene her i Oslo kan være fulle av farger. Det gjør fargespillet i bybildet enda tydeligere. Da kjenner jeg barnet i meg glede seg. På grunn av fargene, og på alle assosiasjoner og lekende fantasier som med en gang kommer til overflaten.

Skoleuke

Jeg elsker å begynne på skolen igjen, hvert år. Men i år er det likevel litt spesielt. Jeg klarer ikke helt å vende meg til tanken om at jeg fra nå av er masterstudent. Allerede fra neste uke skal jeg begynne å planlegge noe jeg skal bruke nesten to år på. Det er nok til at det kribler litt i magen. Av spenning, av forventninger. Heldigvis er det fremdeles mulig med en rolig første-uke. Som å lese Cora Sandels noveller mens man spiser frokost, og mens man venter på at grå skyer utenfor skal bli litt mindre gråe.

En lilla, liten blomst har dessuten funnet veien inn. Den minner nesten litt om syriner, og hjelper til å holde litt på sommerfølelsen.

Jeg har også blitt bedre kjent med Cinema Neuf, studentenes filmklubb, og fått lære mer om analog filmvisning. Jeg har laget min første radioreportasje på lenge (det er like stas å være tilbake på Radio Nova hver høst!), og en alenekveld ble tilbragt med telys og en liten skål sjokoladekjeks.

Jeg har stått opp til fine morgener, for å dra på høstens første forelesninger, og drukket te fra min nyeste mummikopp, en av de fine jubileumskoppene som er blitt laget til Tove Janssons 100-års jubileum.

Og jeg har hatt lunsjpauser med selskap av Alf Prøysens Trost i taklampa - som jeg også snart skal se på teater - og med regn som trommet mot store vinduer, eller sittende ute på en rødmalt benk, og med solen varmende i ansiktet.

Grensetid

De første årene på barneskolen, når slutten av august nærmet seg, da sang vi en sang om høsten. Høsten den kommer når sommeren går. Litt slik føles det nå om dagene. Etter varme sommerdager har august på mange måter hatt både litt sommer og litt høst i seg. Det er nesten som om høsten og sommeren har møttes, blitt venner, og nå venter man på at høsten skal bli høst på ordentlig. Det er mulig jeg er litt tidlig ute i høststemning, men det er så lett å vente på høsten - på gyldne blader og innekvelder med pledd og varm drikke - med en gang studiene begynner på igjen. Når man igjen går rundt på Universitetsbiblioteket, sitter ute og spiser lunsj på en benk i solen - alle lydene og luktene som man ikke har opplevd på flere uker, og som man nesten har savnet litt og ventet på. Jeg tror det er Tove Jansson som en gang sa at: august er grensen mellom sommer og høst. Jeg syns det er et fint bilde, og nå om dagene er det akkurat slik jeg har det. En grense som svinger litt frem og tilbake fra dag til dag, mellom sol og regn, og mellom kjøligere morgener og varme ettermiddager.

Eplefine

Om ikke lenge er eplene modne! Jeg syns det er like hyggelig hver gang jeg går forbi et epletre. Utenfor en av bygårdene like i nærheten av der jeg selv bor, står det to små trær. Og hver gang jeg går til og fra jobb, går jeg forbi en hage full av epletrær. Jeg smiler for meg selv bare ved tanken. Så herlig det ville vært å ha en egen hage med epletrær i! Epler som snart er modne for å spises. Heldigvis kan gleden også ses på avstand, selv om den ikke kan smakes. 

Frøyas Have

På Skarpsno, gjemt bak gamle villaer og mursteinsblokker, ligger det en park som er oppkalt etter den norrøne gudinnen Frøya - Frøyas Have. Parken ligger like ved E18, men høye busker og gjerder skjermer for det meste av støyen fra all biltrafikken. Om man kommer gående fra Skarpsnoparken, som ligger kun et steinkast unna, ser man bare en gangvei som forsvinner inn mellom store, grønne trær. 

Seilmaster mellom trærne minner om at Frognerkilen ligger bare noen minutter unna, og går man opp på en av de små haugene, kan man se vannet glitre i solen. 

Midt i parken står rekker med trebenker, malt med blå ben, og omgitt av både busker og trær som gir skygge utover ettermiddagen.

Mellom tette, grønne busker dukker det plutselig opp noen trappetrinn. Trinn som egentlig ikke fører til noe som helst, men som likevel gir følelsen av en spennende parkoppdagelse. 

Syrinbusker  danner en bue over gangveien inn til to litt bortgjemte benker, og skaper en småromantisk stemning.

Også andre gangveier ligger nesten gjemt blant grønne, tette trær, og er nesten umulig å få øye på fra avstand. 

Parken ble opparbeidet på midten av 1990-tallet. Når man går igjennom, oppleves den treffende nok som en liten grønn have - med grønne plener og trær som rammer inn mange av sitteplassene. Parken er derfor større enn den først ser ut til å være. Det beste er likevel navnet. En park oppkalt etter en gudinne! Dessuten var Frøya kjærlighetsgudinnen, så kanskje er den lille haven en levende kjærlighetshave.

Den ene dagen

Det er rart hvordan hver sommer blir en egen sommer. Med egne opplevelser og minner. Med egne bøker og musikk. Med sin egen nye sommerkjole. Og likevel er hver eneste sommer litt lik sommeren året før, og året før det igjen. Sommerminnene blir noen ganger nesten som en lang, sammenhengende sommerdag. Selve minnet om sommer. En sommerdag hvor man både er liten og litt voksen. En dag som både er feriesommer og bysommer. 

 Det er en sommerdag for lenge siden

som roper meg tilbake gjennom tiden.

Den ligger lukket bak en hekk av klunger

blant hestemaur og gule tiriltunger.

Den vasser brun og barbent i en fjære

og lukter gammel tang og nybredd tjære.

Den rasper grønne kart av solbærbusken

og flyr til himmels i den høye husken.

Den ligger fjetret og fortapt på magen

og sluker Ivanhoe i eplehagen.

Den slåss på tørre never med venninnen

som sendte krokketkulene på pinnen. 

Den er et nystekt brød på kjøkkenbordet

og slåmaskinens knepring over jordet. 

All lyd og lukt og smak og farge kommer

fra denne dagen i min barndoms sommer,

som endte med den lykkelige smaken

av nyslått kløver og av rene laken.  

Inger Hagerup, fra Drømmeboken (1955)

Sett på tur

- En hagebusk med hvite blomster ønsker velkommen til en liten blå dør 

- En skjønnhetssalong har pyntet skiltet sitt med bokstavmagneter (jeg hadde slike da jeg var liten!) 

- Et tre har allerede fått røde blader

- Bak et hushjørnet dukket det plutselig opp et lite hus til

- Og på en gårdsplass, midt mellom to store musteinsbygg med kontorer i, dukket dette huset her opp:

- På baksiden av et annet bygg, er porten inn til den gamle kjøkkeninngangen (skiltet på veggen) gjort om til en grønn oase

- Og flere steder står hvite hagemøbler og inviterer på te- og venninnebesøk ute i sommerkvelden