mandag 30. juli 2012

Den følelsen

catch the wind
Du vet, den følelsen. Den følelsen som fyller hele kroppen, springende gjennom hele deg, når vinden danser forbi. Øynene tankefulle, der de ser utover horisonten. Litt drømmende, fordi du lar deg oppsluke av tanker og dagdrømmerier, mens vinden nok en gang får håret til å flagre til alle kanter. Vinden som nesten får det til å kjennes kaldt, samtidig som det egentlig ikke er det. Vinden som stryker over deg, som får skjørtekanten til å blafre, lekent, rundt knærne. Vinden som, fordi den på et helt eget vis rører ved deg, tar tak i håret, leker med deg, får deg til å falle inn i en drømmende pause. En pause fra resten av verden. Det er nesten som den tar tak i alle tankene, tar dem med seg, fører dem utover til et sted ingen vet hvor er. Samtidig gjør den ikke det likevel, for de samme tankene fortsetter å spinne. Det er bare denne befriende følelsen av at selve tanken blir noe eget. Noe som beveger seg med vinden, som letter og derfor gjør alle slags tanker mindre tunge og trykkende. Og som gjør de lette tankene enda lettere. 


Almost Summer - Day 279/365
Men det finnes også en annen følelse
 
Det grønne gresset mot bare føtter. Gresstrående som kiler under tærne. En berøring som får nesen til å kjenne den grønne lukten enda bedre. Fordi det ikke lenger bare er noe man går på, men en opplevelse i seg selv. På samme måte som selve opplevelsen av å ligge på et pledd, et lite pledd der ute på gresset, med solen varmende i ryggen og med en bok liggende oppslått foran seg. En bok som først får besøk av en flue, så en maur. Likevel hører det opplevelsen til. Derfor virker det heller ikke unaturlig at fluen snarlig flyr sin vei igjen, eller at mauren igjen kryper ned i gresset etter sin vandring over bokens lille side 53. Det rare er heller at lukten av gress straks forsvinner. Denne lukten som var så nær i samme øyeblikk som nakne føtter kjente gresstrående under seg. Nå er den erstattet med lukten av papir. Papir og blekk, og en generell lukt av sommer som solstrålende og den forsiktige vinden nå og da fører med seg. Den følelsen

lørdag 21. juli 2012

Minner fra det som en gang var et "nå"

Summer Meadow
Regnvåte blader glitrer i lyset fra solen. Som små diamanter, der det grønne gynger sakte i vinden. Regn og sol om hverandre. Regnet som lager ringer i det øyeblikket vannet treffer sjøen. Sommerregn, for det er slik det føles når det er regn og sol på en gang


Bakken er full av prestekrager. En evig runddans av "elsker" og "elsker ikke". En hel blomstereng av kløver, hvitt og rosa,  som erstattes av sommergrønt gress med en gang gressklipperen titter frem. På bordet står en står en vase, hvit, full av selvplukkede blomster. Et minne om alle blomstene som tidligere skjulte alt gresset under blomsterhoder og kløverblader
Hazy summer view to the sea
Senere


En ny bok, og sol der man ligger for seg selv ytters på bryggekanten. Det er helt stille. Vannet kruser seg såvidt i det vinden forsiktig  berører omgivelsene. Det glitrer. Vannet i solskinnet. Litt lenger bak høres bladene som rasler svakt i vinden, og fra et annet sted, enda ikke synlig, høres motoren fra et fly. Ingen andre er å se. Det er bare jeg, vannet, solen, vinden, og en ny bok. Alene, liggende på bryggen, med solen varmende i ryggen, og med store og små bomullsskyer spredt utover himmelen som nå er blitt blå. 


Jeg liker det klare vannet. Å kunne stikke føttene ned i denne våte verdenen, vasse så langt ut i vannet at kjolekanten over knærne blir våt og tung. Etterpå kan man balansere på steinene rundtomkring i vannkanten, til kjolen og beina igjen blir tørre av solen.

søndag 8. juli 2012

Kveldstanker

Rain / Umbrella / Girl
Kanskje er jeg litt rar her jeg sitter. Alene, ute på balkongen. Hører regnet dryppe, lukten av våt jord. Alle lydene fra motorveien ikke langt unna, egentlig ganske beroligende. Himmelen som ikke blir ordentlig mørk. Ikke før helt plutselig, etter at jeg allerede har ventet litt. I stedet er den farget i en egen blanding av grått og blått. Her og der skimtes gatelykter. Lys som skaper gjenskinn i den mørke og våte asfalten. Et sted der fremme ser jeg sjøen. I det minste vet jeg den er der, om jeg likevel ikke ser den noe særlig. Jeg kan ikke lukte den, ikke ordentlig. Likevel føles det slik. En blandet lukt av salt sjø og regn, det hele omgitt av kveldens beroligende lyder. Ingen stemmer høres. Ingen fjernsyn, ingen musikk. Bare regnet som drypper, og bilene i det fjerne. Det fjerne, som egentlig ikke er så langt unna likevel. Ellers er det helt stille. Innimellom høres noen svake måkeskrik, og lukten av sjø føles enda sterkere. Det hele er et perfekt pusterom der tankene fritt kan vandre. Meg alene, ute på balkongen. En svak vind får trærne til sakte å bevege seg. Kalde gufs kryper smått gjennom kroppen. Men det er ikke kaldt, ikke egentlig. Dessuten liker jeg slike gufs. Det er slike ting som får meg til å kjenne at jeg lever. Ingen andre er ute, alt virker stille. Stående i ro. Det eneste som beveger seg er bladende, og lysene fra bilene der de enten kjører ut av eller er på vei inn i tunnelen. I hånden har jeg et høyt, smalt glass med iste. Iste med smak av mango. Rart hvordan akkurat denne lukten, denne smaken, kjennes så riktig akkurat nå. Her ute.

Lørdag sett fra en søndag



Summer Rain Dance
Regn. Ikke regn. Grå skyer, og litt regn igjen. Det fine er at det likevel fortsatt er varmt. Selv om regnet faller ned litt og litt, et teppe av små, små regndråper. Yr som fukter håret og lokker frem små krøller i den lille hestehalen bak på hodet. Selv over alt dette er det julivarmt. Fortsatt kan man gå rundt med lette sommersko og pastellfargede kjoler. Fortsatt kan man sitte ute på en liten kafé, gjemt under en stor parasoll. Kanskje med en ekstra jakke hengende over skuldrene for ikke å bli kald så lenge man sitter stille. Samtidig er man så heldig å kunne dele de nyeste sommerminnene med en god venninne, et latterfullt venninnemøte over smoothie og blåbærmuffins. Og når man er ferdig spist, kan man løpe rundt fra butikk til butikk. Et forsøk på å unngå det verste regnet, som plutselig har bestemt seg for å falle ned akkurat i det man har forlatt den beskyttende parasollen. Så løper man rundt, på det som utvikler seg til å bli en liten runde "se, men ikke kjøpe noe", ettersom man har lovet seg selv at man ikke skal bruke mer penger riktig enda. I stedet tuller man seg inn i store blomstrete skjerf, drømmende, fordi det samtidig er nok et lite ønske om noe man kanskje kan tillate seg når lommeboken er blitt litt tykkere. Eller når man samler favnen full av sko, sko man har så inderlig lyst på, men som man for lengst har innsett at aldri kommer til å bli brukt. Men man kan jo alltids prøve dem. Spankulere rundt i butikken, føle seg ny og fin, samtidig som nok en regnvåt duo kommer inn og minner om at det enda er god tid til å prøve så lenge regnet ikke ser ut til å stoppe. Det er rart hvordan alt det fine man opplever en dag virker enda finere dagen etter. Alt det som føltes så tilfeldig og ubetydelig i selve øyeblikket, plutselig føles det likevel som noe mer. Akkurat som når man tar seg selv i å lure på om den isen man spiste helt tilslutt, mens man dinglet med beina fra høye barkrakker og fniste og tenkte alvorlig om hverandre, om den isen ville smakt like godt i dag. Om man kanskje skulle turt å spørre om ikke man skulle møtes dagen i dag også, bare fordi gårsdagen var så koselig, og fordi det tross alt er søndag.

fredag 6. juli 2012

By i juli

Det er så fint, så koselig. Uansett hvor langt unna eller nære nærmeste gressflekk er lyser de opp tilværelsen, minner om at sommer er det uansett om solen skinner, den blå himmelen ligger gjemt bak gråhvite skyer, eller regnet trommer mot vinduene. Hvitt og gult, blått og rødt, oransje og rosa. Blomster av alle slag. Det er bare å titte opp på alle balkongene, og plutselig er ikke asfalten man går på like grå og kjedelig. Men det er ikke bare balkongene som har fått blomster på besøk de siste ukene. Også foran inngangsdørene står det krukker med blomster i, blomster i sterke farger, og med dusere toner av pastell. En liten glede, men som det likevel er så enkelt bare å gå forbi. Bare forbi man ser fremover, tenker på tiden, haster avgårde, og dermed går glipp av alle de små, blomstrende gledene som preger hele Skillebekk. Likevel er de her. En glede i seg selv. For så lenge jeg har sett dem alle én gang, vet jeg hvorfor alle gater og bygårder er så utrolig koselig nå sommerstid. Og har man først sett dem, vet man også at det bare er å se litt opp, og noen ganger litt ned, for at smilet skal komme, snikende. Det er som om man med ett havner et helt annet sted, i en helt annen by. Og tenk om; kanskje har balkongene nette, hvite sommermøbler gjemt bak blomster og krukker, en blondeduk på bordet, fin og koselig når man skal spise frokost, eller kanskje en katt ligger døsig i skyggen av gardinene like innenfor.

Det finnes enda flere små, hverdagsgleder rundt omkring. Som de røde rosene like utenfor vår egen mursteinsblokk, en stilk med to store blomster på. Og litt lenger til siden, en rose til. Likevel er avstanden mellom dem så stor at man til stadighet tar seg selv i bare å se den ene. Så står den der, den ene røde rosen, og ønsker velkommen til alle som går inn porten. Kanskje kommer den fra rosebusken noen gater lenger bort. Der blomster flere røde roser, mange og store oppover langs veggen, før den nesten danner en liten bue over den store inngangsdøren i brunt tre. Eller kanskje den kommer fra den lille benkeplassen, den lille plassen man ikke vet at eksisterer før man runder hjørnet, og som er omgitt av en herlig blanding av markblomster, forvillede hageblomster og små, blomstrende busker. 

onsdag 4. juli 2012

Tanker om en sommerkveld

 En av de fineste luktene i verden hører spesielt sommeren til. Særlig om kvelden. Da kommer den enda tydeligere frem, som om solen og dagslyset ellers får oss til å glemme hvordan denne grønne omgivelsen faktisk lukter. Dette grønne og myke som minner om hagelek, parkliv og bare føtter. Jeg elsker lukten av gress. Spesielt når kvelden kommer og man kan sitte i ro på verandaen og nyte stillheten som sakte senker seg. Når man kan kjenne og høre at verden rundt blir roligere, samtidig som alle lyder og lukter plutselig føles mye tydeligere og sterkere. Verden som både føles nærere og mer virkelig. Akkurat slik tenker jeg nå, mens hode og kropp drømmer om rolige timer foran solnegangen. En stund med en lett sommerjakke over skuldrene, telys som blinker på hagebordet, lukten av gress som omgir alle tanker mens man leser i boken som ligger i fanget, et stort glass fullt av selvplukkede markblomster. Det er slike sommerkvelder jeg virkelig skulle ønske at jeg hadde min egen lille hage. En grønn flekk hvor jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville. Hvor jeg kunne sette meg ned, la tankene drømme sine egne drømmer, kjenne glede over alle de fine luktene kvelden lokker frem fra alt det grønne og skjønne i hagen, mens stjernene sakte trer frem på himmelen og himmelen blir blåere og blåere.