Minner fra det som en gang var et "nå"

Regnvåte blader glitrer i lyset fra solen. Som små diamanter, der det grønne gynger sakte i vinden. Regn og sol om hverandre. Regnet som lager ringer i det øyeblikket vannet treffer sjøen. Sommerregn, for det er slik det føles når det er regn og sol på en gang


Bakken er full av prestekrager. En evig runddans av "elsker" og "elsker ikke". En hel blomstereng av kløver, hvitt og rosa,  som erstattes av sommergrønt gress med en gang gressklipperen titter frem. På bordet står en står en vase, hvit, full av selvplukkede blomster. Et minne om alle blomstene som tidligere skjulte alt gresset under blomsterhoder og kløverblader

Senere


En ny bok, og sol der man ligger for seg selv ytters på bryggekanten. Det er helt stille. Vannet kruser seg såvidt i det vinden forsiktig  berører omgivelsene. Det glitrer. Vannet i solskinnet. Litt lenger bak høres bladene som rasler svakt i vinden, og fra et annet sted, enda ikke synlig, høres motoren fra et fly. Ingen andre er å se. Det er bare jeg, vannet, solen, vinden, og en ny bok. Alene, liggende på bryggen, med solen varmende i ryggen, og med store og små bomullsskyer spredt utover himmelen som nå er blitt blå. 


Jeg liker det klare vannet. Å kunne stikke føttene ned i denne våte verdenen, vasse så langt ut i vannet at kjolekanten over knærne blir våt og tung. Etterpå kan man balansere på steinene rundtomkring i vannkanten, til kjolen og beina igjen blir tørre av solen.