tirsdag 30. juli 2013

Lykkelig uten et hvorfor

Ute på balkongen, igjen. Denne gangen i regnet. Jeg venter, venter i spenning, på lyn og på torden. Et lys og en lyd som var her, men som med en gang forsvant og ble erstattet av en stillhet. Den stillheten som oppstår når tordenværet plutselig er borte, og som ikke kan sammenliknes med noe annet. Kommer det igjen, mon tro? Tordenværet. Et tordende sommervær, slike jeg har minner om fra tidligere år. Jeg elsker slike kvelder. Det er noe litt rensende over tordenet. En følelse av endringer, spenninger som løses opp, i kropp, i sjel, i naturen. Et vekselspill mellom følelsene, mellom lyd og stillhet. En lyd som bare tordenet kan frembringe, på samme måten som stillheten etterpå. Jeg drikker varm te. Etter mange varme dager føles det godt å bli varmet av en kopp varm drikke. Varmen, sprer seg, innenfra og ut. Annerledes enn solen som skinner på himmelen, slik den har gjort frem til i dag. Jeg kjenner lykke, det er nesten litt rart. Å sitte på en balkong, se skyene langt borte i horisonten gradvis bli farget rosa, regndråper som faller, som stopper opp, som faller igjen. En våt plaststol ved siden av meg. En følelse av lykke. Over lukter, over lyder, over det jeg ser. Så godt det kjennes å være lykkelig, nesten uten å forstå hvorfor man er det. Gleden over lynet og tordenet, som plutselig kom, som bare forsvant. 

søndag 28. juli 2013

Sommer, kveld, på balkongen

Kveld. Vind som stryker mot varme kinn. En hvit kjole som flagrer rundt en sommerbrun kropp. Stillhet, men likevel ikke. Hvert eneste sekund kjører en bil forbi på motorveien ikke så langt unna, av og til en buss. Vinden får trærne og bladene til å bruse. Jeg fryser litt, men på samme tid: ikke. Jeg ser på trærne, hører bladene. To hårstrå kiler mot ansiktet, hårenes dans med vinden. Det er bråk og ro på en gang. Jeg kunne sittet her lenge, her ute på balkongen. Alene, bare meg selv. 

Kvelden er blå. Lyset, himmelen, vannet. Bare gatelyktene bryter med alt det blå, men det blå forsvinner likevel ikke. Jeg får lys til å løpe ned til vannet, kjenne bare føtter mot kjølig sand. Det er ingen sandstrand like i nærheten. Bare stein og asfalt helt frem der vannet er. Lyset forsvinner gradvis mer og mer. Men det blir ikke mørkere, bare blåere. En blå, blå julikveld. Midt mellom stillhet og uro. Ensom på en balkong et sted i Oslo. Et sted som likevel føles som et sted midt i mellom. Midt i mellom noe annet, uvisst. Som i et sted i midten av hva som er og det som tankene drømmer om. Sommerlette tanker og drømmer, som slipper taket, og som forsvinner stille med den svake vinden. Ut gjennom hårstråene som kiler mot ansiktet, gjennom løvet som bruser i vinden, ut i den blå, blå kvelden.

torsdag 18. juli 2013

Å vente på no' godt

Noen ganger går tiden sakte, andre ganger fort. Noen ganger går tiden litt fort, men likevel ikke så fort som man selv skulle ønske. Litt slik er det de gangene jeg lager iste.
Denne gangen bruker jeg en pose tørket frukt, en blanding av jordbær og kiwi (sammen med litt annen frukt). Jeg bruker vanligvis ca 18 g, uavhengig av om det er teblader i blandingen eller ikke. 

En liter kaldt vann. Teen kan trekke både i kaldt og i varmt vann. Etter et par forsøk har jeg funnet ut av kaldt vann fungerer best når man bruker en fruktblanding uten teblader. 
Deretter er det bare å vente. Og vente og vente. Når jeg bruker kaldt vann har jeg funnet ut av 90 minutter er en ganske passende tid for at isteen skal få så god smak som mulig - det fordi at det tar lenger tid å få ut mest mulig av smaken når vannet er kaldt. Hittil har jeg bare latt teen trekke i romtemperatur. Det vil si at den må settes kaldt etter de 90 minuttene er over (noe som betyr enda litt mer venting). Men, det er vel som det sies: den som venter på noe godt, den venter ikke forgjeves. Og også jeg må nok innrømme at den "lange" ventetiden ikke er så langt likevel, når isteen endelig er kald og ferdig til å drikkes!

onsdag 17. juli 2013

Och smultron det gör jag åt barna, för det tycker jag dom kan få

MarkjordbærMarkjordbær
Årets første markjordbær. Røde og søte. Bortgjemt i en skråning, lykken over å være den første som tilfeldigvis finner dem. Gleden av at det bare er meg. En liten håndfull, så mange at bærene kan deles med flere. Små bær, i en sommerbrun hånd. Søte gleder, lik lykken over å ha funnet dem, og likevel smaker de aller best når de deles. En smak av barndom og forevige minner. Rød skatter som smaker like godt i dag, som det de gjorde for mange, mange år siden.

tirsdag 16. juli 2013

Sommer i parken

Blå himmel, grønt gress. Et pledd, kald drikke, og en kake. Alt i rødt, hvitt og blått (som egentlig var helt tilfeldig, men moro ble det likevel). Kaken var forresten det viktigste, for en tur i parken er liksom ikke det samme om man ikke har med seg noe godt å spise på. Dessuten er det lite som er mer koselig enn å spise hjemmelaget kake i parken, en sommerdag, med flotte og gode venninner.

fredag 12. juli 2013

Ute på tur

For et par dager siden, en liten rusletur gjennom Frogner. Alene, etter en tur på biblioteket, alene - nesten ingen andre å se ute i gatene. Heldigvis ikke helt alene, for på veien fant jeg fine detaljer som for eksempel disse her:

Utenfør en gammel bygård, en liten løve. Lurer på om den sover, eller om den bare later som. En fin fyr er det uansett, der han ligger på lur like utenfor inngangsdøren, og passer helt sikkert på alle dem som bor på innsiden.

Andre steder er inngangsdørene innrammet av to staselige lykter, lykter som lyser når det begynner å mørke, og som samtidig får både bygård og inngang til å se enda staseligere ut. Andre dører igjen har fått selskap av både blomster og sykler. Litt mindre staselig, men likevel like koselig

I et lite hull i asfalten har et løvtre begynt å spire. Grønn og ung ved siden av den ganske mye eldre og grå bygården den er i selskap med. Langt fra grønt gress og frodig jord, bokstaveligtalt i en asfaltjungel 

Utenfor en blokk har noen hengt perler og kassetter i et tre. Pynten fikk meg til å smile stort i det jeg gikk forbi. Eller, i det jeg stoppet opp. Tenk om vi alle begynte å pynte trærne våre på likende vis!

Et sted har de en katt på taket. En katt som får meg til å tenke på Synne hver gang jeg går forbi. I tillegg har de en fin og nesten litt gjemt gårdsplass, et sted der inne, på den andre siden av porten med taket med katten, og som nesten gir forventninger om å komme tilbake til en annen tid. Til en tid der hester og en vogn står i stallen, klare til å frakte noen ut på tur

Et sted, bortgjemt bak murvegger og andre bygninger, ligger et hus med et eget tårn - og med en lang, lang pipe. Det er et hus som man nesten ikke ser, med mindre man ser oppover akkurat i det øyeblikket man går forbi - langt nedenfor tårnets og pipens og takets høyde. Gøy er det uansett, for tenk å ha sitt eget tårn!
Et lite utvalg, av mange herligheter. Håper dere alle får en fin helg!

onsdag 10. juli 2013

I går

Sitte alene. Sol som varmer, kvelden som sakte, sakte blir svalere. Kjøligere. Nye mennesker kommer og går. Jeg legger ikke merke til noen av dem. Denne tiden er det bare meg selv, alene. Nesten. Et lite besøk av to svaner, mitt eneste selskap. Jeg går dem i møte. Ikke lenge etter forsvinner de igjen, bortover vannet, uvisst hvor de skal videre. Jeg setter meg ned. Ikke på den samme steinen som sist, den husker jeg ikke lenger hvor er hen, men på en liknende stein litt bortenfor. En sjelden gang slår en bølge innover, virkningen av en båt, vann som slår oppover steinene, små vanndråper som væter bare føtter. Vanndråper som sakte tørker i skinnet fra kveldssolen. Jeg leser. Kjenner den svake, svake brisen fra sjøen. Forsøker å kjenne lukten fra vannet, men den er vanskelig å lukte ordentlig. Som om det ikke er ordentlig sjø, bare rester av den, her inne hvor jeg sitter. Vannet glitrer, bølger litt, glitrer igjen. Og jeg sitter alene på en stein, leser, og kjenner på følelsen av hvor deilig det er å sitte nettopp her. Gjemt for alle andre kjente, for et lite øyeblikk. Det er bare meg, blå himmel, blå sjø, og en bok i fanget. Alle andre er forsvunnet, alle de som kom og gikk. Nå er det bare meg igjen. I et minutt eller to.

tirsdag 9. juli 2013

Farvel sol, for denne dagen

Varm hud. En svak vind som forsiktig kjærtegner huden, hår som bølges. Forsiktig. Føtter som har gått bare hele dagen, sko som føles rare å ha på seg. Hud som lukter av solkrem og sommervarme. Stille vei, stille vann. Alt kjennes stille. Som om hele verden rundt deg er klar over hva som skal skje. Nå tar solen farvel, helt til i morgen tidlig. Det er så fint. Fint. Å se. Kveldens siste solstråler gjennom trærne, over vannet, over veien. Snart borte, og likevel bare for noen få timer. Til vi ses igjen i morgen.

mandag 8. juli 2013

Julidager i et barndomsparadis

Et sted ikke så altfor langt hjemmefra, men likevel langt nok unna, ligger det en rødmalt hytte. En rødmalt hytte, ved et lite vann. Et sted der dagdrømmene og minnene har fulgt hverandre som hånd i hånd. Der jeg fortsatt finner mitt barndoms sommerparadis. I sommerkjoler og bare føtter. På stier langs bjørketrær og grønne strå
Gresset fullt av hvit kløver, en kløvereng man går og håper på at aldri skal forsvinne, og som kiler under føttene i det man forsiktig trår forbi
Solen som varmer i ansiktet, når man ligger foran i robåten, hører vannet som skvulper, årene som driver båten fremover, mens man ser opp på blå himmel og hvite skyer
Spise søte saftposer, med papir rundt slik at man ikke skal bli kald av å holde isen, akkurat slik man gjorde da man var liten, og som føles like sommerlig mange år senere
Klamme hender som lukter av sommer og solkrem, som om kvelden plukker markblomster i gult og hvitt og blått og lilla, blomster som kan settes på kjøkkenbordet i små melkeglass
Sitte på bryggekanten og plaske med føttene i det klare vannet, samtidig som solstrålene får vannet til å glitre, tankene som drømmer, bar hud som blir sommerbrun av den varme julisolen
Akkurat slik det en gang var, som det enda en gang ble, og som vil skje igjen og igjen - både i sommer og i senere år

onsdag 3. juli 2013

Velkomst på døren

Hvis man tripper opp trappene i blokken der jeg bor, inn den hvite døren med et 3-tall på, og bortover den hvitmalte korridoren - da finner man en dør hvor det står:

For mer enn et år siden var alle mine tre samboere på studie- og utvekslingstur til Afrika, og for å ønske dem velkommen hjem igjen etter mange uker på tur - bestemte jeg meg for å gjøre noe litt koselig. Etter inspirasjon fra en av Synnes mange oppdagelser (nemlig her, det tredje bildet), bestemte jeg meg for å lage et slags "velkommen hjem igjen"-skilt på døren vår. En hilsen som også i ettertid har fått lov til å dekorere den hvite døren vår, i den hvitmalte korridoren, i tredje etasje, i blokken vi bor i.

I dag er det bare velkommen-lappene som henger igjen. Ni små klistrelapper i forskjellige farger, som ønsker alle og en hver et "velkommen" på vei inn gjennom døren. Og fortsatt i dag syns jeg selv det er like koselig å komme hjem - hjem til nettopp denne døren, og disse små klistrelappene.