Fortsatt litt hjemme-jente

Uansett hvor gammel jeg er - vil det nok alltid være noe, små ting og hendelser, som vil minne meg om hjemme. Hjemme på Furuset, hjem til mor og far. Hjem til gode minner og opplevelser, som alltid vil føles gode å gjenoppleve. Som å sovne med lydene fra tv´en utenfor. Kanskje en av de koseligste lydene å sovne til, eller lyder av at det er noen der. Utenfor din egen søvnige sfære, akkurat som om de på et vis passer på at du har det trygt og godt, der de går eller sitter mens de pusler med seg og sitt. Gode lyder som gir assosiasjoner om late og koselige stunder hjemme på den gamle, røde sofaen. Passe sliten etter en lang dag. Med solen skinnende inn gjennom stuevinduene, solstrålene som varmer behagelig mot ryggen. Lydene og luktene av mor som lager mat ute på kjøkkenet. Lyder som glir inn i samspillet av alle de behagelige hjemmelydene, som surrer rundt i lufte, igjennom og på tvers av alle rom. Varmen og luktene fra kjælne marsvin, følelsen av den myke pelsen mot ansiktet og halsgropen. 

 Og det er koselig. Matlukter som med tiden forteller at middagen er ferdig. Lukten av gamle noter og sangbøker, pent stablet rundt omkring pianoet, etter at man har klart å komme seg opp fra sofaens og solstrålenes varme og behagelige magi. Marsvinets rolige hjertebank, der det nå ligger i fanget ditt og koser seg til lydene fra pianoet, mens fingrene dine spiller den ene visen etter den andre. Lyden av at spisebordet dekkes med tallerkener og glass, en påminnelse om at man snart må ta farvel med akkurat denne timens koselige gleder. I vente om at det snart kan dukke opp nye. Og det hele, som et stort og fargerikt maleri, et collage av minner, spinner videre til høstlige stunder og hjemmegleder, minner som sikkert kan fortelles en annen gang. Innen den tid skal jeg fortsatt huske på, at jeg nok alltid vil være litt hjemme-jente. 

Foto