Jeg ligger stille på en benk. Ved sjøen. På en øy. Ytterst på et lite skjær. Jeg ligger på ryggen, ser opp på himmelen over meg. Himmelen er grå, jeg ser bare et tykt lag med skyer. Det begynner å regne. Små, små dråper av duskregn. Jeg lukker øynene. Kjenner regnet legge seg mykt mot ansiktet. Mot kinnene, nesen, pannen, øyelokkene. Det er ikke veldig varmt, men jeg fryser ikke. Regnet er heller ikke kaldt, men friskt. De små dråpene blir varme i det de treffer den varme huden.
Det lukter så godt. Jeg kan ikke lukte alt ordentlig, men jeg vet at det lukter godt, hadde det vært virkelighet og ikke drøm. Gresset og steinene som blir våt av regnet, lukten av våt jord. Sjøen som slår mot land like nedenfor, vinden som bærer lukten av sjø innover land. De omgir meg, duftene.
Det er helt stille. Det er bare meg der. Meg, regnet, og sjøen.
teksten fortryller meg, for hva han ga meg en følelse av nesten tre-dimensjon (ididot å si det, ikke sant!): Først, min lille følelse, sier som en lekmann, som er harmonisk, og lyder som ruller som bølger. og da ,er det godt å tenke ut av seg selv som en film (som har sendt et bilde av seg selv engang levde inne, og høyre side, slitasje levd utenfor også). og likevel er det også en god tid til å lese, så det ser ut som veien en fri beskrivelse av en norsk kvinne forfatter som jeg leste denne sommeren (du vet hvem ...). og mer, forblir den i lufta, litt fuktig. det er godt å føle seg i harmoni til verden og til å drømme! Jeg må bare si igjen jeg holdt min benk i hagen og prøvde å holde sin estetiske (gamle tre antikke effekt på ryggen, gjorde ni valnøtt klart i sitt sete, engelsk grønt lys pa smijern), en ekte overlevende av lys ny art, er et stykke finesse bra for gleden av å lese nå. god uke til deg. bruno ..
SvarSlettFor en vakker drøm!
SvarSlettTusen takk for fine ord!
SvarSlett