På vei hjem

Bare litt igjen. Noen få dager til, og så er dette skolesemesteret over. Det er rart å tenke på, spesielt på vei hjem fra universitetet etter nok en lang dag på lesesalen. Så mange timer hvor man bare sitter og leser, nerver som bygger seg opp, og helt plutselig en dag så er man ferdig. En merkelig tanke, selv om den absolutt er fin å tenke på.

Det er så fint bare å være litt seg selv hver gang hodet føles fullt og tungt. Følelsen av å kunne pakke sammen alle tingene sine, tusle av gårde ut i maidagen. En dag som for lengst har begynt å bli sen. Likevel blir man gående bortover alleen under alle løvtrærne, undrende over dagen som egentlig aldri helt har vært der, og som nå likevel begynner å nærme seg en ende. Rundt omkring er det nesten helt stille. Alle rusler alene bortover veien, som om alle nyter den samme stillheten og roen det gir å komme ut etter mange timer innendørs.

Mens jeg går bortover faller det regn i håret. Og på vei ned til t-banen står det røde og lilla tulipaner tett i tett. Begge deler gjør meg glad. I seg selv en deilig følelse, når man bare vil hjem og hvile litt før man fortsetter lesingen hjemme. På den videre veien hjem ser jeg lilla syriner over alt. Ingen annen plante minner meg så mye om barnelek som syrinen. Igjen må jeg smile litt for meg selv. Verden er ikke så ille med alle sine tulipaner og syriner, eller med noen dråper regn i håret. Selv ikke når man er ganske sliten, og bare lengter etter et par timer med helt, helt fri.