Regn, natt, for ikke så lenge siden

Det trommer mot vinduet. Egentlig har jeg lyst til å kle på meg, gå ut, ut i regnet og mørket. Jeg liker regnet. Atmosfæren, luktene, lydene, alt som følger med disse små, små dråpene. Jeg liker å titte ut i verden når mørket er kommet. Lyden av bilene et sted der lenger borte. Lysene som blinker fra gatelykter og bortgjemte leiligheter. Roen, alt som er stille. Akkurat som med regnet er det helt egne lyder og lukter som følger med mørket. Egentlig de samme lydene og luktene som når det er lyst ute, men som like vel blir noe litt annet med en gang solen forsvinner. Som om luften, atmosfæren, opplevelsen av livet og verden blir noe litt annet. 

Jeg går ikke ut. Jeg blir liggende i sengen, under dynen, og hører regnet som trommer mot vinduet. Jeg kjenner lydene og luktene utenfra komme sivende inn gjennom små sprekker i gardinene. Små sprekker som skapes av det åpne vinduet. Jeg gleder meg allerede til en ny morgen. En morgen av regn, sol, skyer. Det spiller egentlig ingen rolle. En ny dag er uansett spennende å våkne opp til. De få minuttene man kan ligge halvvåken i sengen, før vekkerklokken ringer, mens man forsøker å gjette hvordan verden ser ut like utenfor. Før klokken forteller at du må stå opp, og du i nysgjerrighet kan trekke gardinene til side, titte ut, og se hvordan enda en dag ser ut.