Å toge av gårde en søndag

Jeg sitter stille, helt stille. Likevel suser jeg bortover. Bortover og bortover. Det føles litt morsomt - det at man kan være både i ro og i fart på samme tid. Slike ting tenker jeg over mens toget tøffer av gårde. Jeg elsker å kjøre tog. Å kjøre gjennom og langs med steder der ingen andre biler og busser kommer til.

Om jeg titter litt opp, ut gjennom vinduet og opp, ser himmelen stor og buet ut. Og den er blå. Det føles som at jeg kan se og se, langt bortover himmelen, som gradvis blir lysere og lysere blå. Jeg liker himmelfargen som er like over meg best, der er den blåeste fargen. Akkurat denne dagen føles himmelen ekstra stor ut. Som om horisonten ikke har noen ende. Og utenfor ser landskapet streket og flatt ut. Det er bare langt, langt borte at landskapet møter fjell og topper.

Her og der er himmelen dekorert med hvite skyer. Alle slags skyer. Noen typisk bomullsskyer, andre ser lange og flate ut. Om jeg ser rett frem ser jeg brune åkre og grønne skoger. Noen åkre er lysebrune, andre er ganske mørke. Akkurat slik er det med trærne også. Noen er lysegrønne, noen er mørke. I kanten, like ved der toget kjører, vokser det hvitveis. En lang stripe av hvitt og grønt. 

Jeg lener hodet litt nærmere ruten. Det er så godt å kjenne solen som varmer gjennom glasset. Utenfor vinduet er det flate, brune og grønne landskapet erstattet av blank sjø. Skyer speiler seg i vannet, en liten svak vind får vannet til å kruse seg i overflaten. Solstråler som får vannet til å glitre, i de øyeblikkene solen ikke gjemmer seg bak en sky.