Det trommer på taket

Det trommer på taket. Først litt, så masse, så bare litt igjen. Så er det helt stille. En solstråle sniker seg plutselig inn gjennom det ene vinduet, varmer sånn akkurat passe mot ryggen. Så forsvinner den igjen, og på nytt begynner det å tromme på taket. 

Når det trommer som aller mest blir jeg sittende stille, lytter på regnet som faller ned utenfor. Ikke bare fordi det er vanskeligere å konsentrere seg, men fordi lesesalen er et av de få stedene hvor man tydelig hører hvordan regnet trommer mot taket. Det er en helt egen trommelyd. Ikke som å høre regnet tromme på en paraply, på asfalten, eller når man sitter inne i en bil og hører regnet utenfor. 


De få andre som er i rommet ser i liten grad ut til å legge merke til regnet utenfor. Nå og da titter de opp mot taket, før de like etter fortsetter med å lese. Jeg syns det i seg selv nesten er like fascinerende som at jeg lar det inspirere meg. For er det en ting som er sikkert: det er veldig deilig å sitte inne, lese og jobbe, føle at et eller annet løsner, at man blir litt, litt flinkere hele tiden, samtidig som regnet trommer behagelig og rytmisk på taket over deg. 

På nytt slutter det å tromme, og nye solstråler skinner inn i rommet. På nytt må jeg se opp. For jeg vet at når jeg er ferdig etter denne dagen på lesesalen, så vil fortsatt rester av regnlukten henge i luften. I trærne, i gresset. Regn som har gjort at blomstene rundt omkring lukter enda mer av sommer. Regn som bare gjør at alt kjennes og oppleves på en helt annen måte enn når det er solskinn hele dagen. Og jeg, jeg liker det.