En nesten litt sånn mørkedag

I dag har det vært en slik dag der det aldri ble helt lyst ute. For på et vis har det vært litt mørkt hele tiden, fra da jeg stod opp og til det med ett ble helt mørkt på nytt. Grå skyer som gjorde at himmelen aldri ble lys blå. Solskinnet som aldri kom. Ingen snø som kunne lyse opp i mørke kroker. Det er da det er godt, etter lange timer på lesesalen med ingen ting annet enn et gult skinn fra leselampene, å endelig komme hjem. Komme hjem, og tenne telys på bordet som nå har fått lilla duk på. Å kunne krype opp i sofaen med en kopp te og en velfortjent sjokoladebit. I den varme og gode flanellpysjen med røde ruter, som endelig har fått komme ut av skuffen igjen. Den rød og hvite, som passer perfekt nå i førjulstiden, med røde silkebånd nederst på buksebeina som av en eller annen grunn har forsvunnet. Å kunne daffe velfortjent i det ene sofahjørnet, selv om samvittighet egentlig forsøker å si deg at også kvelden er en fin tid til å studere litt. I enda en liten mørk time, med gult skinn fra nattbordslampen. Da føles det godt å vite at tekoppen, sofakroken og telysene fikk førsteretten denne kvelden. Som en fin avslutning, på en grå dag med store grå skyer