Å se igjen

I et forsøk på å dra nytte av sommerdagene og sommervarmen, har jeg de siste dagene gått små omveier på vei hjem fra jobb. Gamle, små ruter er hentet frem i minnet igjen, og heldig for det: gleden av å se små detaljer på nytt er like gledelig som å se de samme tingene for første gang. Om det ikke er et helt år siden sist jeg gikk i disse gatene, er det et helt år siden jeg har vandret i disse gatene en sommerdag. Og av en eller annen grunn ser mye litt annerledes ut når sommeren kommer. Ting som jeg hadde glemt, dukker plutselig frem igjen, mens andre steder har det dukket opp detaljer og gleder som jeg ikke har lagt merke til tidligere. Et eksempel på det første er disse inngangspartiene:

Jeg syns de er veldig koselige. Nummer 42 er den første inngangen, deretter følger det to til, helt like (bortsett fra nummeret, så klart). Under det lille taket befinner det seg en smijernsport, dekorert med figurer og ulike mønstre.

Jeg blir alltid så nysgjerrig på slike porter. Spent på det som befinner seg på den andre siden, og som jeg bare får se en liten flik av.  

Noe av det som på alle måter tydeliggjør at det er sommer, er de mange rosene som vokser rundt omkring. Mange i lange rekker bak smijernsgjerder, slik som denne rosa her:

Andre rosebusker vokser litt mer vilt av seg. Ett sted vokser rosene like mye på utsiden av hagehekken som på innsiden, og har fullstendig omringet et gammelt bjørketre. Jeg liker den estetiske effekten som det hele gir, bjørken og de dyprosa rosene sammen.

I en av gatene har det plutselig dukket opp en port. Det vil si, den har nok vært der ganske lenge, men jeg har aldri lagt merke til den. Ikke før nå. De siste dagene har nemlig porten stått åpen, og det første man ser når man titter inn i bakgården - er denne veggen her:

Dette utsnittet viser omtrentlig 1/3 av veggen, som gjør en ganske så grå bakgård litt grønnere og litt mer idyllisk. Det står ikke hvem det er som har malt veggen, eller hvorfor veggen er malt, men jeg liker ideen med malte trevegger. Til venstre for akkurat dette bildet, er det malt en gutt og ei jente som holder hverandre i hånden. Med litt fantasi blir veggen nesten som et lite eventyr. En verden hvor man kan dikte opp alt det de to barna opplever på sin vei gjennom bildeveggen. 

Om man fortsetter forbi porten, runder hjørnet og går ned igjen på den andre siden av kvartalet, ser man rad på rad med balkonger fulle av blomster i alle farger. Like så koselig er murbyggene lenger ned i gaten, med gemsimser fulle av potteplanter.

Utenfor noen av inngangene, på den andre siden av veien, er det pyntet med blomster i ulike farger. Her finnes det hverken balkonger eller gesimser fulle av blomster, bare høye, grønne hekker, som nesten gjør blomsterdekorasjonen usynlig for alle som går forbi på fortauet. Heldigvis er blomstene veldig synlige bare man stikker hodet litt innenfor hekken.  

I en annen gate er husveggene bekledd med eføy. På enkelte bygninger bare rundt balkonger og vinduer, mens eføyen andre steder vokser helt frem til inngangsdøren. 

Noe av det litt mer spennende er å se på alle de forskjellige byggene. På de mange fargene, eller hvordan de er dekorert på ulike vis. Noen har søyler, og noen har gamle konge- eller løvehoder. Og noen har hjørnebalkonger med blomstermønster. 

Hvem trenger blomster på balkongen, når balkongen blomstrer helt av seg selv? Mens noen av byggene er ganske enkle, er andre bygget med tårn og spir. Om man også legger til de mange karnappene, er det nesten en liten bølgebevegelse å spore dersom man ser nedover noen av gatene - med bølger både langs vegger og langs tak.

Det stiligste bygget man kan komme over, er likevel det her:

Bygget får meg til å tenke på både slott, borger, riddere og eventyr - alt på en gang. Jeg syns det ser skikkelig magisk ut! Marmorgården er fra slutten av 1890-tallet, i jugendstil, og det er like mye den røde og grå kalksteinen - som hjørnetårnet og de mange spirene - som gjør at det hele ser så magisk og eventyraktig ut. Selv hadde jeg hatt lite imot å bo i et slikt sted!