"De folkene som fascinerer meg, er som regel kunstnere - filmskapere, malere, musikere og skuespillere som gjør noe jeg ikke helt forstår, og som jeg selv ikke kan finne ut av" (David Bailey)
For noen dager siden leste jeg i et noen uker gammelt D2-magasin. Det var der jeg fant sitatet av David Bailey. Av en eller annen grunn kjentes det så riktig, kanskje fordi jeg på noen måter kan si meg enig. Det er noe med kunstnere som gjør noe eget. En låt du ikke forstår deg på de første to gangene man hører den. En film hvor man sitter i flere timer etterpå og forsøker å finne ut av dette noe som er uforståelig. Et kunstverk som bare får deg til å stille spørsmål. Likevel blir alt sammen litt fint, sånn etter hvert. Sangen blir noe man ikke klarer å legge fra seg. Filmen noe man ønsker å vende tilbake til. Denne prosessen som enkelte kunstere klarer å sette i gang, at man blir sittende å gruble uten helt å vite hva man grubler over, før det på et vis forløser seg og blir noe fint. Selv om man kanskje fremdeles ikke helt klarer å finne ut av sine grublerier.
To ganger har jeg intervjuet kunstnerisk leder ved Dansens hus. Begge gangene har hun sagt: "Du trenger ikke forstå dans". Derfor er dans så spennende, så gøy. Derfor er det heller ikke vanskelig. Kanskje er det dette som er selve essensen ved prosessen. Det handler ikke nødvendigvis om å forstå, men å finne frem til den estetiske opplevelsen. Det må jeg fremdeles jobbe med, flere ganger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar