Danse med skygge

På lesesalen skinner solen inn gjennom vinduene. Solen, med stor s. Alt er lysere enn det ha vært på lenge, og fra vinduene varmer marssolen deilig på ryggen. Et stille rop, "endelig!", løper gjennom kroppen. Noen ganger må jeg snu meg litt bort, det lyser så veldig at jeg nå og da må myse der jeg sitter og leser. Jeg smiler hele tiden, får lyst til å løpe ut i solen, til å drikke te ute i solveggen, til å jakte etter vårens første hestehov, til å stå ute på plassen og leke med min egen skygge. Jeg liker alle fire årstidene, og jeg kan kose meg med både sol og regn og snø og vind. Likevel er det noe eget når solen viser seg etter mange dager med regn og grå skyer. 

De første dagene med vårsko. Det har også noe magisk over seg. Man får nesten litt lyst til å løpe bortover fortauet - bare fordi, hoppe og sprette oppover og nedover trapper - bare fordi, og igjen få sin egen skygge til å gjøre de merkeligste ting. Jeg nynner på noen skikkelig fine sanger, og gleder meg til våren virkelig skal komme. Til hestehov og hvitveis, til gåsunger og grønne skudd på trærne. Jeg har heldigvis ikke pollenallergi, og kan glede meg over alt sammen. Og kan med glede danse videre med min egen skygge.