torsdag 13. juni 2013

Ikke helt, men på en måte likevel

Straw, Water and sinking Sun
Om jeg stiller meg litt på tå, lener meg inntil vinduet og forsøker så godt jeg kan å se til ut og til venstre, da ser jeg sjøen. Vann som strekker seg utover i Oslofjorden. Som fortsetter og fortsetter så langt man kan se. 

Det er ikke så veldig vanskelig å komme seg dit. Helt ned til vannet. Man går bare over en bro, over togskinner og tunnelen der bilene kjører. Så er man der. Nesten. Et sted mellom den ikke fullt så fine Hjortneskaia og den mye finere Frognerkilen. Over en bro, over en liten parkeringsplass, så er man der. Helt nede ved vannet. Fremme ved et ønske om å se, lukte og høre sjøen. En opplevelse av noe som ikke er helt noe, men som er det på en måte likevel. 

Runde og kantete steiner skiller asfalten og vannflaten. Når man klatrer ned på steinene blir man nesten helt borte, usynlig for alle andre, og akkurat slik føles det også. Som om man er borte. Helt for seg selv, med alle sine ønsker, tanker og drømmer. 

Det beste er vinden som stryker mot ansiktet. Sommervind. Jeg blir sittende, lukker nesten øynene, og nyter følelsen av vind mot kinn. Sammen med vinden kommer også en svak lukt av sjø. Det er nesten så man må anstrenge seg for å lukte sjøvannet ordentlig, og det føles rart å sitte så nære noe som ikke lukter noen ting. Nesten. For uten de forsiktige vindkastene er det lite som lukter av sjø og saltvann. Det lukter likesom ingenting, av noe som helst.

Ved siden av meg knirker det i en brygge. Jeg liker lyden. Det er en slik lyd man skal høre når man er så nære sjøen. Ute på vannet høres motorduren fra et lite antall småbåter. Båter som kjører utover vannet, dit hvor vannet er blått. I det minste blåere. Inne ved kanten er det mest grått, speilbildet av de grå skyene, møkkete vann som stedvis er helt brunt av skitt. 

Det flyr en fugl utover vannet. Jeg skulle ønske jeg også kunne fly. Fly utover, der vannet er blåere. Dit saltvannslukten kommer til deg fra alle kanter. 

Mellom noen steiner litt lenger bort vaier det i et par grønne gresstrå. Grønne strå som har vokst seg til mellom steinene, og som får det hele til å virke litt mer "på en måte" enn det først så ut til å være. 

Jeg blir sittene, alene, i stillheten. Ingen andre lyder høres ordentlig. Det er som om resten av verden er pakket inn i et teppe. Igjen er bare lyden av små bølger som slår mot steinene, og båtduren der ute på vannet. 

Om ikke mange dager skal jeg ta fergen ut til en av øyene.  Og når jeg kommer frem skal jeg sitte ved vannkanten og plaske med føttene i saltvannet. For borte fra kaia er det ikke lenger bare "på en måte". Da er det noe helt, noe ordentlig. Slik opplevelsen av sjøen egentlig skal være.

1 kommentar:

  1. det tok meg lenger denne gangen for å bli god til det du gir den atmosfære av sjø oslo. din Jakten skulle være et spesielt øyeblikk. Jeg har ikke mye erfaring med store båter havnebyer. men hva - det jeg liker spray og den salte lukten av Middelhavet, eller selv, Bretagne!!. denne dagen, har jeg sjansen til å nyte blomstringen etter at av kaprifol jasmin som sin tidlige blomst i kveld, kantret vi hodet. god uke til deg. bruno

    SvarSlett