Søndag

Søndag. Noen ganger den beste dagen å stå opp litt tidlig. Fordi den har noe eget ved seg. En ro som ikke hverdagene har, kanskje. Denne helgen er jeg hjemme alene, og slike helger er noe av det beste jeg vet. Det er slike søndagsmorgener hvor det er ekstra godt med frokost i pysjen. Når det bare er meg i hele leiligheten. Jeg smiler bare ved tanken. Fordi det er litt tidlig på en søndag, og fordi man ikke alltid er like bortskjemt på alenetid når man bor sammen med flere andre.

NRK spiller klassisk musikk i bakgrunnen, og selv om jeg fremdeles har på meg pysjamas, har jeg pyntet meg for dagen med lilla blomster i ørene. En stor blomstrete kopp og negler med rosa glitter gjør også morgenen fin og deilig jentete.  Et rosa skjerf ligger klart i gangen, klart til jeg skal ut for å lage radio senere på dagen. Det er så veldig rosa, og sommerlig som bare det. Perfekt når man føler for å være litt ekstra jentete. 

Her om dagen så jeg forresten vårens første hestehov! På vei hjem fra Nova senere i dag skal jeg stoppe opp og nyte de små gule. Og hvis det er mange nok, skal jeg plukke med meg en liten håndfull. Men bare hvis det fremdeles er nok blomster til at det også kan stå igjen noen.  

Havnen

Havnen er et herlig tilfluktssted for den som er trett av livets kamp. Det vidstrakte himmelhvelvet, skyformasjoner som beveger seg, havets skiftende farvetoner, de blinkende fyr - alt danner et prisme som er velegnet til å fengsle blikket, uten noensinne i virke trettende. De smekre skipene med kompliserte rigger som vugges av dønningens jevne bølgeslag, tilfredsstiller sjelens trang til rytme og skjønnhet. Og så finnes det en slags mystisk og aristokratisk nytelse for den som ikke lenger kjenner nysgjerrighet eller ærgjerrighet: Fra utsiktstårnet eller med albuene støttet på rekkverket ved moloen kan han betrakte hver eneste bevegelse hos dem som drar bort eller vender tilbake - de som fremdeles eier kraft til å ville, lengter etter å reise og berike seg

Havnen, Charles Baudelaire  

Denne vinteren har jeg fått øynene opp for Baudelaires prosadikt. Tekster som, ved første øyekast, opplevdes som både noe rart og fremmed. Prosadikt, hverken det ene eller det andre. Nå derimot, er det ingenting rart ved dem. Jeg ser og leser små øyeblikk, festet til evigheten som ord på papir, øyeblikk med humor og ironi, små historier, og med det typisk modernstiske synet på skjønnhet. Her finnes det skjønne over alt. Jeg liker denne tanken om at alt kan ha noe vakkert ved seg, selv om jeg på langt nær er så radikal - om jeg kan bruke det uttrykket - som enkelte av 1900-tallets modernister. Kanskje vil det si at jeg fremdeles har noe å lære? Det at det ekstreme fremdeles virker å være langt borte fra mitt eget blikk. Jeg har uansett ingen umiddelbare ønsker om å se det skjønne i hver minste lille ting, hverdagsskjønnheten holder lenge for min egen del. Uavhengig av alle de forrige århundrets (mer radikale) modernister. Prosadiktene fanger uansett livets og byens skjønnhet på sin egen måte. Noen ganger er det nesten så jeg ser omgivelsene rundt meg med et nytt blikk. For hver gang jeg åpner den lille boken, blir den bare kjærere og kjærere for meg. Fremdeles finner jeg dikt som før bare var en tekst, men som etter nye lesninger blir til noe mer og finere. Det er noe av det flotteste ved disse prosadiktene. 

Danse med skygge

På lesesalen skinner solen inn gjennom vinduene. Solen, med stor s. Alt er lysere enn det ha vært på lenge, og fra vinduene varmer marssolen deilig på ryggen. Et stille rop, "endelig!", løper gjennom kroppen. Noen ganger må jeg snu meg litt bort, det lyser så veldig at jeg nå og da må myse der jeg sitter og leser. Jeg smiler hele tiden, får lyst til å løpe ut i solen, til å drikke te ute i solveggen, til å jakte etter vårens første hestehov, til å stå ute på plassen og leke med min egen skygge. Jeg liker alle fire årstidene, og jeg kan kose meg med både sol og regn og snø og vind. Likevel er det noe eget når solen viser seg etter mange dager med regn og grå skyer. 

De første dagene med vårsko. Det har også noe magisk over seg. Man får nesten litt lyst til å løpe bortover fortauet - bare fordi, hoppe og sprette oppover og nedover trapper - bare fordi, og igjen få sin egen skygge til å gjøre de merkeligste ting. Jeg nynner på noen skikkelig fine sanger, og gleder meg til våren virkelig skal komme. Til hestehov og hvitveis, til gåsunger og grønne skudd på trærne. Jeg har heldigvis ikke pollenallergi, og kan glede meg over alt sammen. Og kan med glede danse videre med min egen skygge.

Det dufter på kjøkkenet

Det står to poser te på kjøkkenbordet, to poser fulle av dufter. Hver gang jeg kommer hjem kan jeg lukte denne blandingen av to poser te. Den ene litt annerledes enn den andre, tilsammen en duft lik en stemme som ønsker velkommen hjem. Hver gang jeg går inn på kjøkkenet møtes jeg at duftene fra disse to små hvite papirposene. Kjenner på alle duftene som møter meg. Når jeg tenker over det, er det nesten litt rart hvor lite det til sammenligning lukter av teposene i kjøkkenskapet. Skapet fullt av matvarer og andre saker, og hvor alle dufter blandes sammen til et sammensurium av lukter; hvor det fremtredende bare er den generelle lukten av matskap; hvor den ene særskilte lukten av noe ikke kan skilles fra den særskilte lukten av noe helt annet. Men her: to teposer, som i seg selv sprer både lukt og glede, som i seg selv brer om seg et lite ønske om en varm kopp te. En te som smaker og varmer like godt som de to posene på kjøkkenbordet. Rart hvordan en liten lukt kan bringe med seg så mange tanker, assosiasjoner og gleder. For lukten av te bringer ikke bare med seg ønsket om varm drikke. Det bringer også med seg minnene fra tidligere testunder, alene og i selskap med fine mennesker, og til minner og assosiasjoner til bestemte årstider og hendelser. Så mye fint, bare på grunn av lukten fra to små papirposer. 

Ute. I skogen

Ute, alene, i skogen. Et bilde jeg ofte seg for meg, en film som løper gjennom hodet, før den brått forsvinner. Det er ikke et slikt skummelt bilde, men et bilde med masse energi. Jeg selv som løper, fort, mellom alle trærne. Solen som varmer i ansiktet, den stadige endringen mellom sollys og skygge. En svak vind mot ansiktet, håret som blafrer der man løper. Det er ingen musikk, det er bare lyden av skog og natur. Av løv som rasler og forsiktig beveger seg i den svake vinden. Fugler som synger, en fugl i et tre, en annen fugl i et annet tre. Lukten av jord og gress og bark. Mosekledde steiner som får fantasien til å tenke på trolske eventyr. Blåbærtuer som får erindringen til å hente frem barndomens blåbærplukketurer. En sommerfugl, en tue markblomster. Jeg strekker ut armene, løper enda fortere. 

Det er så deilig å gå rundt i marka, likevel gjør jeg det så alt for sjeldent. Det er så deilig å være ute i skogen og løpe, likevel er det flere år siden sist. Jeg tror kanskje at disse to tingene skal være to små mål for den kommende våren, sommeren og høsten. Skogen, og jeg.

Lykke for en heldiggris

Det er en ting jeg tenker alt for sjeldent over. En glede som fort forsvinner langt bak i bevisstheten. Faktum er at jeg har noe som ikke alle har; faktum er at jeg tar mitt eget for gitt; faktum er at jeg har mitt eget rom. Et sted hvor jeg kan sette merkelappen "mitt". Et sted hvor jeg kan si: "her bor jeg". Alt for ofte tar jeg det som en selvfølge. Så klart har jeg mitt eget rom, så klart har jeg et eget sted å kalle for "mitt". Men er det egentlig så selvfølgelig? Om man tenker på hvordan andre mennesker har det andre steder.

Jeg er veldig glad i rommet mitt, dette "mitt egne". I sengen min, som jeg kan fylle med varme dyner og pledd, med myke puter, med en bamse om jeg vil, og hvor jeg kan sove trygt hver eneste natt. Dette ene stedet hvor jeg alltid kan være for meg selv, hvor jeg kan tenne lys, hvor jeg kan rote så mye jeg vil - for så å skape den deilige følelsen av at alt er nyrent noen dager senere. Rommet mitt med alle bøkene mine, veggen med bilder, kort, tegninger: minner. 

Noen ganger tenker jeg at det kanskje er litt pinlig å si, som voksen, at man er glad i rommet sitt. Slike tanker skal jeg ikke lenger tenke. For hadde jeg vært født et annet sted i verden, ville det sett så veldig annerledes ut. Jeg eier det mange andre kanskje bare drømmer om. Det er både veldig fint, og veldig rart, trist, å tenke på.

Merkelig tid

Det kjennes merkelig. Merkelig hvordan situasjoner, lukter, lyder, øyeblikk, hvordan de fester seg som minner et sted i bevisstheten. Og det er merkelig hvordan disse situasjonene, øyeblikkene, dukker opp igjen, som fra et glemt intet. Hendelser som skjedde for flere år tilbake. Ikke spesielle ting, som hendelser som bare skjer en sjelden gang, men små hverdagsøyeblikk. "Alle de gangene vi satt akkurat her". Så mye jeg husker fra de snart fire årene på Blindern, så mange ting fra snart fire år i Sorgenfri og Radio Nova. Øyeblikk fra de første ukene. Fra den første våren etter en  slags utforskende første høst som student. Hendelser som hendte for et år tilbake. Ting føles både fjernt og nært på samme tid. Det er liksom så lenge siden det hendte, likevel føles det litt nærere i det sekundet en bilderemse, en liten film, dukker opp på netthinnen. Men det føles samtidig litt godt. Slik har disse snart fire årene som stundet vært så mye mer enn bare fag og undervisning. Det har vært noe fint. Noe man plutselig kan komme på, og tenke på med glede. Det kjennes merkelig, men merkelig kan også kjennes fint.