Lykke for en heldiggris

Det er en ting jeg tenker alt for sjeldent over. En glede som fort forsvinner langt bak i bevisstheten. Faktum er at jeg har noe som ikke alle har; faktum er at jeg tar mitt eget for gitt; faktum er at jeg har mitt eget rom. Et sted hvor jeg kan sette merkelappen "mitt". Et sted hvor jeg kan si: "her bor jeg". Alt for ofte tar jeg det som en selvfølge. Så klart har jeg mitt eget rom, så klart har jeg et eget sted å kalle for "mitt". Men er det egentlig så selvfølgelig? Om man tenker på hvordan andre mennesker har det andre steder.

Jeg er veldig glad i rommet mitt, dette "mitt egne". I sengen min, som jeg kan fylle med varme dyner og pledd, med myke puter, med en bamse om jeg vil, og hvor jeg kan sove trygt hver eneste natt. Dette ene stedet hvor jeg alltid kan være for meg selv, hvor jeg kan tenne lys, hvor jeg kan rote så mye jeg vil - for så å skape den deilige følelsen av at alt er nyrent noen dager senere. Rommet mitt med alle bøkene mine, veggen med bilder, kort, tegninger: minner. 

Noen ganger tenker jeg at det kanskje er litt pinlig å si, som voksen, at man er glad i rommet sitt. Slike tanker skal jeg ikke lenger tenke. For hadde jeg vært født et annet sted i verden, ville det sett så veldig annerledes ut. Jeg eier det mange andre kanskje bare drømmer om. Det er både veldig fint, og veldig rart, trist, å tenke på.