Det er noe helt spesielt med å komme seg på tur ut i marka. Av en eller annen grunn er det liksom ikke bare å holde av et par timer en ledig dag, pakke på seg litt tykkere klær og bli med t-banen i retning turstier og grønne skoger. Derfor er det også alltid litt stas når jeg endelig kommer meg ut dit. Gleden av å komme seg bort fra byen, fra hverdagen og alt det travle jeg ellers fyller dagene med.
I går var nemlig Sorgenfri ute på tur i nordmarka, omgitt av naturskjønne og høstlige omgivelser, med grønnlig skjær i sollyset og med varm te på kanne og hjemmebakte boller i tursekken. Og alene på tur, med trær og grener som pekte i alle retninger, mosekledde steiner og berg og trillende bekker føltes det nesten som om vi var i et ordentlig eventyrland. Jeg kunne nesten vært en Ronja Røverdatter på tur med Birk, og om det hadde dukket opp en tusse eller et troll hadde jeg på ingen måter blitt forundret. Eller jo litt, men i hvert fall. Dere forstår sikkert følelsen...Og mens det ene trolske og magiske stedet etter det andre dukket opp rundt oss, ekskalerte også både fantasien og alle minner fra barndommens mange historiestunder. I speilet ved et tjern dukket det plutselig opp to svaneskyer, som rolig seilte bortover i det vindstille speilbildet. Litt lenger bort kom vi over en bekk, og med ett var jeg på tur nedover vannet sammen med selveste Pippi. Ved Songsvann, ved de mange bladløse trærne nede ved vannkanten, kunne det nesten se ut som om trærne hadde fått besøk av noen finske hattifnatter. Dessuten kan jeg ikke helt se bort i fra fristelsen til fritt å løpe rundt, gjemme meg bak noe av det mange grønne og håpe på å bli funnet. For det kan neppe finnes bedre steder å leke gjemsel enn nettopp ute i skogen. Ute blant barndomsminner, fantasi og bortgjemte tusser og troll:)
Om jeg tilfeldigvis sitter inne på rommet mitt i de minuttene dagen går fra formiddag til ettermiddag, kan jeg titte ut gjennom vinduet og se løvet på trærne utenfor skinne i lyset fra solen. Disse trærne med høstgult løv, som skinner som gull hver gang solen passerer på den andre siden av treet. Når solen sender sine mange lysstråler gjennom treets mange grener og blader, og får løvet til å gyldne og skinne nesten som små og verdifulle skatter. Da gjør det ikke så mye av dagen føles lang, at timeplanen er litt mer enn full de neste dagene, eller at man generelt har passe mange ting å tenke på. Smilet klarer like vel å sette sine spor i ansiktet, og selv og jeg ikke ser ut føles det som om hele rommet blir opplyst av det høstgule solskinnet.
Og når kvelden kommer, lyset erstattes av mørket. Solen er blitt måne, og gater og veier lyses opp av byens mange lyktestolper. Selv da glitrer det i løvet. I de mange gule der nede på bakken, som blir blekgule i gjenskinnet fra det gulhvite elektriske lyset. Selv om det er mørkt, blant i bakgatenes nattlykter, glitrer de i de lille lys de får. Lyse og bleke mot asfaltens mørke, sitt underlag. Og hver gang får jeg følelsen av å tenke; "der her har jeg ikke lagt merke til før..", inntil føttene når varmen innenfor, nesen møtes av aromaene fra nytrukket te. Det er da det slår meg, at jeg nok en gang har latt meg fortrylle av noe så enkelt som gyldent høstløv på nattemørk asfalt..
Som liten elsket jeg å se og høre alle fortellingene om Mummitrollet. Om dette herlige, litt annerledes trollet, som hver gang fikk fly rundt på rosa skyer når avslutningssangen tok til. Disse rosa skyene, magiske, som hele mummifamilien kunne fly rundt på. I dag så jeg slike skyer. På vei til jobb, med solen stigende i horisonten. Lysstrålene som farget både himmel og skyer svakt rosa. Som gav hele himmelen et magisk preg, og som gjorde at jeg fikk lyst til å plukke ned alle de fine bomullsskyene der oppe. Disse myke dottene, som i fortellingenes og fantasiens verden alltid er like myke og magiske som de ser ut til å være. Høyt der oppe på himmelen. Det er slik morgener som gjør dagen så fin, selv om solen noen ganger ikke alltid blir værende. Spesielt nå som morgensolen hver dag venter litt og litt lengre med å farge himmelen med lyse morgenfarger
Når jeg først skal komme meg av gårde på kino, liker jeg at filmen er litt uten om det vanlige. Eller, sagt på en annen måte, litt uten om det typiske amerikansk-britisk vanlige. Om noen få uker, en av de siste oktoberdagene, har den koreanske filmen Poesi premiere. En liten film, om noen av livets mange store spørsmål. Om poesi, og en 60 år gammel bestemor som ønsker å finne nye farger ved det hverdagslige og grålige livet. Jeg syns den ser kjempefin ut, og gleder meg en hel masse til den kommer hit til Norge..! Dessuten ser hovedpersonen ut som en av verdens søteste eldre damer. En skikkelig søt og god asiatisk bestemor<3
Oktober er kommet, en av høstens favorittmåneder. Med alle sine farger og lukter. Gråværsdager, og strålende og høstlige solskinnsdager. Nye poser te som snart skal kjøpes inn og et lite lager hjemmebakte boller i fryseren, skaper forventninger om flere fine høstkvelder hjemme i stuen. Snart skal høstkåpen frem fra skapet, og nylonstrømpene byttes ut med tykkere strømpebukser. Mors strikkede ullsokker er allerede tatt i bruk, og i skuffen ligger klart er par votter dersom det skulle vise seg å bli merkbart kjøligere i løpet av de neste ukene. Snart venter høstens første teaterkvelder, og snart kommer flere fine filmer jeg gleder meg til å kunne se på kino:) Spillelistene er fylt opp med nye, fine sanger, og kanskje det jeg gleder meg aller mest til; Sorgenfri sin første dogmesending dette semesteret..! Det kommer til å bli både koselig og veldig, veldig gøy:)
Jeg blir aldri lei. Hverken å skrive om eller se. Om høsten, om fargene, om gledene. Den årstiden jeg gleder meg like mye til hvert år. Og nå som oktober er like om hjørnet, tar jeg stadig meg selv etter å speide etter fargene på løvet, på trærne, på bakken. En ubeskrivelig glede, som jeg ikke kan forstå hvor kommer i fra, men som jeg med stor takknemlighet tar i mot hver gang den dukker opp. Også i dag, hvor hele trappen opp til fysikkbygget på Blindern var kledd i røde, høstlige blader. Små rød og fine, som fikk smilet frem i fjeset. En liten glede på veien ned til Nova, like fin som alltid
