God dag, god kveld gyldenløv

 

Om jeg tilfeldigvis sitter inne på rommet mitt i de minuttene dagen går fra formiddag til ettermiddag, kan jeg titte ut gjennom vinduet og se løvet på trærne utenfor skinne i lyset fra solen. Disse trærne med høstgult løv, som skinner som gull hver gang solen passerer på den andre siden av treet. Når solen sender sine mange lysstråler gjennom treets mange grener og blader, og får løvet til å gyldne og skinne nesten som små og verdifulle skatter. Da gjør det ikke så mye av dagen føles lang, at timeplanen er litt mer enn full de neste dagene, eller at man generelt har passe mange ting å tenke på. Smilet klarer like vel å sette sine spor i ansiktet, og selv og jeg ikke ser ut føles det som om hele rommet blir opplyst av det høstgule solskinnet. 


Og når kvelden kommer, lyset erstattes av mørket. Solen er blitt måne, og gater og veier lyses opp av byens mange lyktestolper. Selv da glitrer det i løvet. I de mange gule der nede på bakken, som blir blekgule i gjenskinnet fra det gulhvite elektriske lyset. Selv om det er mørkt, blant i bakgatenes nattlykter, glitrer de i de lille lys de får. Lyse og bleke mot asfaltens mørke, sitt underlag. Og hver gang får jeg følelsen av å tenke; "der her har jeg ikke lagt merke til før..", inntil føttene når varmen innenfor, nesen møtes av aromaene fra nytrukket te. Det er da det slår meg, at jeg nok en gang har latt meg fortrylle av noe så enkelt som gyldent høstløv på nattemørk asfalt..