lørdag 20. oktober 2012

Drypp, drypp på vinduet



yellow leaves, yellow streets
Gardiner som ikke er dratt for vinduet, og som gjør at morgenlyset litt etter litt slipper inn i soverommet. Den trøtte kroppen som strekker seg, før den igjen krøller seg sammen under den varme dynen. Øynene som våkner, sakte og i takt med det økende lyset utenifra. Mot vindusruten trommer regndråpene. En behagelig rytme å våkne til. Like utenfor vinduet står et helt hav av gule blader. Et og et av gangen faller de til bakken. Nesten som en dans. Plutselig kommer det et lite vindkast, og et regn av gyldent løv danser nedover mot bakken som i en felles bevegelse. Likevel er trærne like gule. Selv om bakken understadig mister sin brun-grønne farge, bortgjemt under alt det gule løvet. Så mye løv det egentlig finnes på de enkelte trærne. Når jeg åpner vinduet hører jeg regnet utenfor. Ikke bare regndråpene som trommer mot vinduet, men alle lydende som hører en regndag til. Etter frokost blir jeg sittende å se ut. Lyttende til regnet, samtidig som jeg fascinert betrakter det gule løvet der det daler ned mot bakken. I joggebukse og med en tekopp i hånden. Jeg kunne sittet og sett ut i flere timer. Nok et vindkast kommer, og frydefullt hører jeg det rasle i løvet. Hadde det bare ikke vært for oppgaveskrivingen som i dag skal gjøres. På kjøkkenet har noen andre laget seg frokost, og det lukter deilig av lørdagsmorgen i hele leiligheten. På gangbroen litt lenger unna ser jeg noen gå med en rød paraply, og noen småfugler i trærne like utenfor vinduet begynner å kvitre. Men bare for en kort stund. Damen med den røde paraplyen er snart ikke å se, og småfuglene flyr fort videre. Tekoppen er for lengst drukket opp, og de morgenlige luktene av frokost er nesten ikke lenger å lukte. Jeg motstår fristelsen til å pakke meg inn i et pledd. I stede lar jeg kroppen nok en gang få strekke på seg, før jeg finner frem Ibsen og hans Gengangere. Formiddagen er over, nå er det på tide å være flink jente. Enda til lyden av regnet utenfor, og de mange gule bladene.

1 kommentar:

  1. det er alltid hyggelig å være til lyttende til deg (for i du skrev) . av høst "dripp dripp" vinduet er bra, når du skyver hele vingene flyender sin letthet eller fra farge paraply, suspendert av lille tid for en stund, virke en reversering, formet noen av Ibsen som stil sprak for vilje i selv- folelse (dromme og pa gaven til oss ) presisjon i ord er ikke lett . bruno

    SvarSlett