Gardiner som ikke er dratt for vinduet, og
som gjør at morgenlyset litt etter litt slipper inn i soverommet. Den trøtte
kroppen som strekker seg, før den igjen krøller seg sammen under den varme
dynen. Øynene som våkner, sakte og i takt med det økende lyset utenifra. Mot
vindusruten trommer regndråpene. En behagelig rytme å våkne til. Like utenfor
vinduet står et helt hav av gule blader. Et og et av gangen faller de til
bakken. Nesten som en dans. Plutselig kommer det et lite vindkast, og et regn av gyldent løv danser nedover mot bakken som i en felles
bevegelse. Likevel er trærne like gule. Selv om
bakken understadig mister sin brun-grønne farge, bortgjemt under alt det gule løvet.
Så mye løv det egentlig finnes på de enkelte trærne. Når jeg åpner vinduet
hører jeg regnet utenfor. Ikke bare regndråpene som trommer mot vinduet, men
alle lydende som hører en regndag til. Etter frokost blir jeg sittende å se ut.
Lyttende til regnet, samtidig som jeg fascinert betrakter det gule løvet der
det daler ned mot bakken. I joggebukse og med en tekopp i hånden. Jeg kunne
sittet og sett ut i flere timer. Nok et vindkast kommer, og frydefullt hører
jeg det rasle i løvet. Hadde det bare ikke vært for oppgaveskrivingen som i dag
skal gjøres. På kjøkkenet har noen andre laget seg frokost, og det lukter
deilig av lørdagsmorgen i hele leiligheten. På gangbroen litt lenger unna ser
jeg noen gå med en rød paraply, og noen småfugler i trærne like utenfor vinduet
begynner å kvitre. Men bare for en kort stund. Damen med den røde paraplyen er
snart ikke å se, og småfuglene flyr fort videre. Tekoppen er for lengst drukket
opp, og de morgenlige luktene av frokost er nesten ikke lenger å lukte. Jeg
motstår fristelsen til å pakke meg inn i et pledd. I stede lar jeg kroppen nok
en gang få strekke på seg, før jeg finner frem Ibsen og hans Gengangere.
Formiddagen er over, nå er det på tide å være flink jente. Enda til lyden av
regnet utenfor, og de mange gule bladene.
det er alltid hyggelig å være til lyttende til deg (for i du skrev) . av høst "dripp dripp" vinduet er bra, når du skyver hele vingene flyender sin letthet eller fra farge paraply, suspendert av lille tid for en stund, virke en reversering, formet noen av Ibsen som stil sprak for vilje i selv- folelse (dromme og pa gaven til oss ) presisjon i ord er ikke lett . bruno
SvarSlett