En lys rosa stjerne, full av helium, og bundet fast til en stol midt i rommet ved hjelp av et rosa bånd. Nesten helt oppunder det lysegrå taket strekker ballongen seg, som om det bare en noen få centimeter igjen før den ikke kan komme lenger. Den rosa stjernen vaier i luftstrømmen fra døren. En svak og nesten umerkbark trekk fra kvelden utenfor, men som ballongen likevel lar seg bevege over. Det ser nesten ut som en grasiøs dans. Jeg blir sittende å se på, klarer ikke å ta blikket vekk fra spillet mellom det rosa og det grå. Mellom det stillestående og ubevegelige bak og det bevegelige foran. I bakgrunnen setter noen på musikk og får tonene av et jazzpiano til å komme ut fra en usett høyttaler. Den grasiøse bevegelser blir nå til en ordentlig dans. Et vakkert samspill av musikk, luft og en rosa heliumsballong. Det er nesten ingen som ser det. Vi er bare to stykker. Vi ser på hverandre, kommenterer i kor den fine ballongen, stopper opp og ler. Både av oss selv og av hverandre. De andre rundt oss ser bare rett frem. Ingen forstår hva vi ler av eller prater om.
Solen har såvidt begynt å forsvinne ned i horisonten. Som om sollyset enda ikke har bestemt seg for å forsvinne eller ikke. Fortsatt er himmelen lyseblå og klar, og enda er det en liten halvtime igjen før den verste rushtrafikken starter. Et sted opp på den blå himmelen er en liten og rosa sky. Helt alene. Det er noen få skyer litt lenger til venstre, men likevel er disse så langt unna at det ikke oppstår noen nærhet mellom dem. Den rosa skyen minner meg om stjernen fra et par kvelder tilbake. En lyserosa dott oppe på den blå himmelen. Jeg smiler. Skyen er ikke bundet fast i noen stol, og den har heller ingen rosa bånd knyttet til seg. Den står helt alene. Slik er den også vanskeligere å få øye på. Jeg begynner å undre over hvorfor jeg så opp på akkurat det punktet oppe på himmelen. Var det noen grunn til det? Eller var det noe jeg bare gjorde? I det t-banen kommer smiler jeg enda mer. Den rosa skyen var kanskje litt vanskeligere å få øye på, men jeg så den likevel. Inne fra t-banen er det ikke lenger mulig å se skyen. Det er ikke mulig å se en eneste sky. Ikke etter at vognen kjører inn i sentrumstunnelen og alt blir mørkt.
Tirsdag og delvis hjemmelesedag. I hvert fall litt. For det er også blitt en slags vaskedag. I stuen står et klesstativ fullt av tøy og sprer en behagelig duft av å være nyvasket. Noen ganger sniker jeg også til meg en liten bit kindersjokolade, nesten som i smug. Et lite funn som jeg tilfeldigvis kom over under en av mine små vaske- og ryddetak innimellom lesingen. For en lykke! Akkurat nå anser jeg det for å være en liten premie. En slags oppmuntring der jeg vekselvis leser, noterer og vasker og rydder tøy. Hendene er kalde og stive, som de alltid er. I et forsøk på å være effektiv, også en premiering har en bakside, forsøker jeg å utsette den etterlengtede koppen med varm drikke til lunsjen. Litt flink må man være, og et par småkalde hender har sjelden skadet noen. På kommoden ligger en stabel bøker, en påminnelse om hva jeg har lovet meg selv å gjøre i løpet av dagen. Jeg tvinger sjokoladelysten bakover i minnet, og bestemmer meg for at søtsaken inntil videre skal få være i fred der den er. Dessuten er det helt sikkert best med et begrenset inntak. En slik lykke kan komme godt med også senere utover dagen. For ikke å snakke om som dessert etter middag. Igjen åpnes bøkene, selv om det går litt saktere denne gangen. Noe sier meg at en av mine andre samboere oppholder seg ute i stuen. Egentlig er det jo allerede tid for lunsj, og selv om man har hjemmelesedag er det jo koselig å spise lunsj sammen med noen. Før ubestemmeligheten tar helt overhånd leser jeg ferdig det påbegynte kapittelet i den ene pensumboken, setter på Devendra Banhart og tusler ut i stuen jeg også. Litt forsent til den håpefulle felleslunsjen. Kanskje like greit. Av en eller annen grunn pleier lunsjen å være mye mer effektiv når jeg spiser alene. I bakgrunnen høres fortsatt musikken i fra rommet mitt. Noe selskap bør man jo ha, selv når man spiser lunsj alene
Til tross for at jeg ikke forstår hva de synger går jeg likevel rundt og nynner på en av sangene deres. Toner som minner om sommer, og en musikkvideo som både er fin, søt romantisk og litt trist. Alt på en gang. En video der man smiler og nynner med i starten, men som gjør deg gradvis mer tankefull ettersom videoen blir litt og litt mer trist. Etterpå klarer man ikke helt å avgjøre man hva syns, hva man føler. Likevel smiler jeg og nynner på melodien ettersom dagen går.
I det ordene nesten begynner å snike seg frem i munnen, ord som jeg på ingen måter bør uttale uten at alt sammen blir helt feil, innser jeg at også et par andre sanger trer frem i tankene. Sanger som får meg til å småtrippe bortover fortauet, nesten som en liten dans. Og som gjør at jeg gleder meg til nok et gjensyn med fine musikkvideoer og små, visuelle historier.
Wall-e og popcorn. En bedre kombinasjon kan det nesten ikke bli en regnfull søndag kveld. Denne flotte lille skapningen som jeg på ingen måter kan unngå å bli sjarmert av. På stuebordet lyser det en håndfull telys og bidrar til at filmkosen innendørs blir enda litt koseligere. Jeg både smiler og ler av lille wall-e. Denne kvelden smaker popcornet bedre enn det kanskje noen gang har gjort. På samme tid oppleves sofaen som enda mykere og mer behagelig enn den vanligvis pleier å gjøre. Med god samvittighet kan jeg nyte søndagskvelden. Resten av søndagen er uten planer, og jeg koser meg over at den kommende uken er uten innleveringer eller eksamener. For første gang på lenge kan jeg tillate meg selv å ta det litt roligere. Og en slik følelse fortjener absolutt å feires sammen med wall-e.
Røde roser på vårt lille kjøkkenbord. En bukett røde minner i fra kvelden i går, og ikke minst en nydelig gave å komme hjem til. Også når man innerst inne vet at blomstene står på bordet. Den kommende helgen er full av aktiviteter. Dermed ser det ut til at begynnelsen av november ikke blir noe mindre travel enn det oktober viste seg å være. På en måte er det veldig gøy. Jeg liker at det skjer litt ting her og der, også de dagene hvor alt egentlig skulle vært litt roligere. Helgens første kveld er denne gangen satt av til cupcakesbaking sammen alle de fine menneskene jeg er så heldig å få jobbe sammen med i Nova. Rettere sagt; alle de fine menneskene i Sorgenfri. Vi skal bake, pynte, smake, kos oss i lag, og lage koselig radio. Derfor ligger det i vesken min akkurat nå to bokser med kakedryss, dryss i fire forskjellige farger i hver boks. I tillegg; en liten pose sommerfuglkakepynt samt en flaske blå konditorfarge. Snart skal også forklær finnes frem fra skapet, og også i kveld blir det staselig med perlersmykker både i ørene og rundt halsen. Også når det er bakedag tillater jeg meg selv å pynte meg litt. Det er tross alt ikke hver dag man har tid til å være en ordentlig cupcakes-baker.
Jentekveld. En høstlig torsdag og første dagen i november. Med perler i ørene og rundt halsen, stiletthæl på foten. Ute på restaurant for å spise 3-retters middag. Litt fin må man jo være. Utenfor er det mørkt, og tunge regndråper trommer mot asfalten. Inne er det varmt og små telys står rundt omkring på bordene. Det er koselig. Fint å kunne gjøre noe man sjelden gjør ellers. Spesielt etter en oktobermåned som kom og var over fortere enn noen gang. Inne i varmen gleder vi oss til desserten, det som skal være middagens og kveldens høydepunkt. Det er så deilig å komme seg litt vekk fra hjemme, så deilig bare å være tre jenter på tur, så deilig bare å bli servert og oppvartet hele kvelden. Vi nyter det alle sammen. En og en plukker vi fra menyen. Forrett og hovedrett. Desserten får vi velge helt til slutt, fra en disk fullastet med søte og franske fristelser. I vinduskarmen ligger det tre ballonger. En hyllest til jenteflokkens seneste bursdagsbarn. Og på den ledige stolen ved bordet, to buketter med røde roser. Roser som skal få være med hjem igjen. Som skal få pynte opp på kjøkkenet og i stuen. To fine gleder etter en hektisk måned, og et lite lyspunkt i hverdagen nå som høstens eksamener nærmer seg. For kvelden ute er altfor fort over. Gode og mette pakker vi oss inn i skjerf, varme jakker og ullvotter. Paraplyen ligger igjen hjemmet, slik at regnet gjør oss våte i håret litt etter litt. Men akkurat nå i kveld gjør det ikke så mye. Kvelden har vært for fin til at litt regn skal kunne få ødelegge gleden.
