Can't Help but Smiling

Tirsdag og delvis hjemmelesedag. I hvert fall litt. For det er også blitt en slags vaskedag. I stuen står et klesstativ fullt av tøy og sprer en behagelig duft av å være nyvasket. Noen ganger sniker jeg også til meg en liten bit kindersjokolade, nesten som i smug. Et lite funn som jeg tilfeldigvis kom over under en av mine små vaske- og ryddetak innimellom lesingen. For en lykke! Akkurat nå anser jeg det for å være en liten premie. En slags oppmuntring der jeg vekselvis leser, noterer og vasker og rydder tøy. Hendene er kalde og stive, som de alltid er. I et forsøk på å være effektiv, også en premiering har en bakside, forsøker jeg å utsette den etterlengtede koppen med varm drikke til lunsjen. Litt flink må man være, og et par småkalde hender har sjelden skadet noen. På kommoden ligger en stabel bøker, en påminnelse om hva jeg har lovet meg selv å gjøre i løpet av dagen. Jeg tvinger sjokoladelysten bakover i minnet, og bestemmer meg for at søtsaken inntil videre skal få være i fred der den er. Dessuten er det helt sikkert best med et begrenset inntak. En slik lykke kan komme godt med også senere utover dagen. For ikke å snakke om som dessert etter middag. Igjen åpnes bøkene, selv om det går litt saktere denne gangen. Noe sier meg at en av mine andre samboere oppholder seg ute i stuen. Egentlig er det jo allerede tid for lunsj, og selv om man har hjemmelesedag er det jo koselig å spise lunsj sammen med noen. Før ubestemmeligheten tar helt overhånd leser jeg ferdig det påbegynte kapittelet i den ene pensumboken, setter på Devendra Banhart og tusler ut i stuen jeg også. Litt forsent til den håpefulle felleslunsjen. Kanskje like greit. Av en eller annen grunn pleier lunsjen å være mye mer effektiv når jeg spiser alene. I bakgrunnen høres fortsatt musikken i fra rommet mitt. Noe selskap bør man jo ha, selv når man spiser lunsj alene