En rosa stjerne

En lys rosa stjerne, full av helium, og bundet fast til en stol midt i rommet ved hjelp av et rosa bånd. Nesten helt oppunder det lysegrå taket strekker ballongen seg, som om det bare en noen få centimeter igjen før den ikke kan komme lenger. Den rosa stjernen vaier i luftstrømmen fra døren. En svak og nesten umerkbark trekk fra kvelden utenfor, men som ballongen likevel lar seg bevege over. Det ser nesten ut som en grasiøs dans. Jeg blir sittende å se på, klarer ikke å ta blikket vekk fra spillet mellom det rosa og det grå. Mellom det stillestående og ubevegelige bak og det bevegelige foran. I bakgrunnen setter noen på musikk og får tonene av et jazzpiano til å komme ut fra en usett høyttaler. Den grasiøse bevegelser blir nå til en ordentlig dans. Et vakkert samspill av musikk, luft og en rosa heliumsballong. Det er nesten ingen som ser det. Vi er bare to stykker. Vi ser på hverandre, kommenterer i kor den fine ballongen, stopper opp og ler. Både av oss selv og av hverandre. De andre rundt oss ser bare rett frem. Ingen forstår hva vi ler av eller prater om.

Solen har såvidt begynt å forsvinne ned i horisonten. Som om sollyset enda ikke har bestemt seg for å forsvinne eller ikke. Fortsatt er himmelen lyseblå og klar, og enda er det en liten halvtime igjen før den verste rushtrafikken starter. Et sted opp på den blå himmelen er en liten og rosa sky. Helt alene. Det er noen få skyer litt lenger til venstre, men likevel er disse så langt unna at det ikke oppstår noen nærhet mellom dem. Den rosa skyen minner meg om stjernen fra et par kvelder tilbake. En lyserosa dott oppe på den blå himmelen. Jeg smiler. Skyen er ikke bundet fast i noen stol, og den har heller ingen rosa bånd knyttet til seg. Den står helt alene. Slik er den også vanskeligere å få øye på. Jeg begynner å undre over hvorfor jeg så opp på akkurat det punktet oppe på himmelen. Var det noen grunn til det? Eller var det noe jeg bare gjorde? I det t-banen kommer smiler jeg enda mer. Den rosa skyen var kanskje litt vanskeligere å få øye på, men jeg så den likevel. Inne fra t-banen er det ikke lenger mulig å se skyen. Det er ikke mulig å se en eneste sky. Ikke etter at vognen kjører inn i sentrumstunnelen og alt blir mørkt.