Farvell til dagen

Kvelden lister seg på tå

over kløverengen

Himlen har tatt stjerner på

alle barn skal sove nå

Sove søtt i sengen

Melk og brød fra krus og fat

er så gode venner

Med en liten trett krabat

som skal spise aftensmat

Med små melketenner

Og to røde lette sko

setter vi på matten

Er så slitne begge to

men nå skal de stå i ro

Hele, hele natten

Natten kommer svart og stor

alle ting blir borte

Seil i mørke lille jord

med en liten gutt ombord

I sin lille skjorte

- Inger Hagerup -

Oktoberhjerter

♥ Røde løvblader som minner om at høsten er så mye mer enn gult og brunt og kommende mørke
♥ Myke, varme fleecepledd man kan pakke seg inn i når kvelden kommer, mest fordi det er koselig
♥ Nyinnkjøpte lys som lyser opp på stuebordet når det mørkner utenfor
♥ Mor sine strikkede ullsokker, ullsokker som varmer kalde føtter på vei til sengs, og som gjør at gulvet ikke kjennes like kaldt når man står opp igjen morgenen etter


♥ Små barn med blinkesko, føtter som blinker og glitrer i kveldsmørket på vei hjem fra butikken
♥ Nye strømpebukser som varmer kalde legger til skjørteglade jenter
♥ Lukten og smaken av høstens røde, søte epler
♥ Å kunne finne glede i de mange blinkende, lysende gatelyktene og lysene fra biler, busser og trikk på vei hjem fra en lang dag, som stadig blir mer farget av mørket

♥ Koselig teaterkveld og en billett som minner om enda en om ikke altfor lenge
♥ Byjenteturer ut i oktobermarka, på leting etter tusser og troll og med matpakke i vesken
♥ Nytt elefantsmykke. Elsket bare fordi det er en elefant..!
♥ Alene helgemorgener med avislesing, telys, pysj og varme tekopper 

♥ Kvelder med fnising, latter og jenteprat i kollektivet
♥ Middagsgleder hver gang det viser seg en Gilmore-reprise på tv akkurat da middagen er ferdig
♥ Varme votter og skjerf som er funnet veien frem igjen 

♥ Fin høstmusikk som synger deg glad enten det er morgen eller kveld. Ikke minst en passe stor dose Siri Nilsen
 ♥ En liten bunke skjønnlitteratur som ligger og venter, venter på at en travel frøken skal finne tid til å sette seg ned med en fortelling i fanget, og som lover fremtidige timer med spenning og glede
♥ Spennende fag som blir mer og mer morsomt og spennende ettersom ukene har gått:) 

Helgemorgen

Lørdag og fridag. Muligheten til å sove lenge, og for en gangs skyld ikke våkne klokken 8 slik jeg har gjort de fleste andre fridager. Og det er så deilig, å kunne våkne uthvilt av seg selv. Vite at man har hele dagen foran seg, uten en liste med gjøremål som man må igjennom før kvelden kommer. Bare det å kunne ligge lenge i sengen, nesten våken mens man søvnig slumrer litt til. Å kunne trekke fra gardinene, slippe dagslyset inn i værelse, og sakte gjøre seg klar til å stå opp. Og jeg elsker slike helgemorgener. Når man kan tusle rundt i pysjen, lage seg en god frokost med en deilig kopp te til. En deilig kopp te, fra et rosa prinsessekrus. Sette på litt koselig morgenmusikk, mens man pysjkledd kryper opp i sofaen og setter frokosten på bordet. Når man i tillegg har har hele dagen for seg selv, uten andre medboere hjemme, da kan det nesten ikke bli bedre.  


I dag er det foreløpig kun en bytur som står på planen. Jeg trenger nemlig en ny høstkåpe jeg kan bruke frem til kuldegradene kommer for alvor. Dessuten har jeg veldig lyst til å kjøpe meg en bukett blomster. Det er altfor lenge siden jeg gjorde sist, og derfor absolutt på tide. Og er jeg heldig finnes det en venninne eller to som har lyst til å bli med. Som etterpå vil være med på kafé. Som vil være med på te-shopping, i en av byens mange tebutikker. Som man kan le og prate med. Spise lørdagslunsj med. Og som man kan gå rundt og se på alt det fine som finnes i butikkene med.

Drømmerier

Du det den følelsen - når underbevisstheten din på et tidspunkt langt inne i drømmeland prøver å fortelle deg at; dette her, det er bare surrealistisk. Likevel drømmer du videre, uten å vite helt hvordan du skal komme vekk fra alle de merkelige scenene som brer seg utover mens du drømmer videre. Og når du endelig våkner, den lette oppgittheten av ikke å huske hva det egentlig var du drømte om. Disse merkelige bildene, som på et vis fortalte en historie, men som likevel var så langt fra virkeligheten. Fascinasjonen for din egen fantasi. Så tydelig når du ligger og sover, men som brått forsvinner med en gang du slår øynene opp. Følelsen du har når du med en gang tenker at dette må du huske, bare bittelitt, slik at du har muligheten til å hente frem bildene og hendelsene fra drømmeland senere. Men med en liten bevegelse, en finger som såvidt beveger seg, er det borte alt sammen. 


Jeg husker sjelden hva jeg drømmer, ikke annet enn denne følelsen i det øyeblikket jeg våkner. Ikke våkner litt, som et sted i halvsøvne, for da er fortsatt drømmende levende for meg. Men når jeg våkner ordentlig, våken nok til å stå opp, da er det ikke annet igjen enn følelsen av å ha opplevd noe som ikke lenger er tilgjengelig for minnet. Og jeg tenker; så rart? Hvorfor skal det være slik..? Hvorfor skal jeg bare klare å huske de kjipe drømmende. Som at alarmen ringer og jeg bråvåkner, overbevist om at jeg har forsovet meg. Lys våken helt til tallene på mobilen viser at det fortsatt er midt på natten. Ikke at jeg tror det ville hatt noe som helst å si for resten av dagen. Men det kunne ha vært litt gøy. Gøy å kunne ha kjennskap til sitt eget surrealistiske, drømmende tankeuttrykk..!

Som et mykt fargeteppe

Rødt, grønt, gult og brunt. Regnværet her om dagen førte med seg høstblader av alle høstens farger, seilende nedover veien med regnvannet. Lik små deler av et stort, fargerikt lappeteppe, som ble liggende igjen langt fortauskanten etter at vannet forsvant. Tett i tett oppover langs veien, som et mykt, mykt teppe. I starten et ganske lite et, med regnværstimene noe som ble større og større. Et høstteppe som nærmest inviterer lette føtter til å danse bortover i fargehavet. I morgenens blålige time, hvor solen enda ikke har kommet seg opp på himmelen, på vei hjemover med rumlende mage og tunge bein, eller når kvelden og mørket faller på. Til en hver tid ligger det der, dette myke og fargerike. For mens regnvannet etter hvert seilte videre, i små strømmer mellom de mange bladene, ble løvet liggende igjen. Som en fargerik påminnelse om en av høstens mange gleder. Både i går, i dag, og når jeg går av gårde i morgen tidlig

En ekstra liten og fin glede: i morgen kveld skal jeg endelig på teater igjen og se Next to normal. Det kommer til å bli kjempestas..!:)

Drømmedans

Noen ganger har jeg lyst til å danse. Synge av full hals, og la armer og ben fritt bevege seg i takt med sangen. Uten å måtte tenke over hvordan det blir, uten mål og retning. Bare fordi det er gøy, en liten dans bare for en selv. La dagdrømmene styre bevegelsene, føle at man lever i et lite her og nå. Som i en forlengelse av de mange bildene som løper igjennom hodet. Og selv om det ikke ser like elegant ut som når andre danser, så gjør det ingen ting. For det viktigste er ikke selve dansen, men gleden som ligger i å gjøre det. Selv om man ikke har noen særlig stor plass å danse på... Eller man egentlig har ferdigheter som tilsier rytmiske bevegelser overhodet. Selv er jeg neppe et vakkert syn der jeg kråker meg bortover gulvet. Dermed ender det også fort med at det blir lite dansing, annet enn i tankene og drømmende. I mitt eget søvnige drømmeland der alt kan skje. Også at slike lite rytmiske mennesker som meg helt uten videre kan utfolde seg i elegante og myke bevegelser og sekvenser. Kanskje burde jeg derfor ta meg en tur ned til Dansens Hus. For inspirasjonens skyld, på en måte. Så kan det jo hende jeg samtidig ser meg ut et trinn eller to som selv slike som jeg kan utføre. Og i tillegg få det til å se, i hvert fall noe, elegant ut. Og skulle det vise seg ikke å skje, så burde det jo egentlig ikke være en stopper for dansegleden. En kveld jeg er hjemme for meg selv, eller alene blant kjente i en park eller på et fortau.

Når det er blitt skikkelig, skikkelig høst

Frost utenfor vinduet. Ikke så veldig tidlig på morgenen, for det er tross alt søndag og sove-litt-lenge-dag. Gresset stivt og hvitt etter nattens kulde, som venter på at solens varme skal runde hjørnet og smelte bort alle tegn etter en høstkald oktobernatt. Alle tegn om at det nå er blitt skikkelig, skikkelig høst. For det er i hvert fall slik det oppleves når kveldene og nettene blir kaldere og kaldere, når det fryser på og verden med ett skifter ham for en liten tid. Små timer som smått prøver å forberede oss på vinteren som om ikke mange ukene er i anmarsj. Og lille, rare meg finner glede i dette også. Selv om det enkelte dager begynner å bli så kjølig på morgenen at vottene er måttet bli hentet frem igjen. Disse kjølige morgentimene, før solens varme tar et litt ordentlig grep og gjør resten av dagen herlig og gylden etter nattens blå timer.