Drømmerier

Du det den følelsen - når underbevisstheten din på et tidspunkt langt inne i drømmeland prøver å fortelle deg at; dette her, det er bare surrealistisk. Likevel drømmer du videre, uten å vite helt hvordan du skal komme vekk fra alle de merkelige scenene som brer seg utover mens du drømmer videre. Og når du endelig våkner, den lette oppgittheten av ikke å huske hva det egentlig var du drømte om. Disse merkelige bildene, som på et vis fortalte en historie, men som likevel var så langt fra virkeligheten. Fascinasjonen for din egen fantasi. Så tydelig når du ligger og sover, men som brått forsvinner med en gang du slår øynene opp. Følelsen du har når du med en gang tenker at dette må du huske, bare bittelitt, slik at du har muligheten til å hente frem bildene og hendelsene fra drømmeland senere. Men med en liten bevegelse, en finger som såvidt beveger seg, er det borte alt sammen. 


Jeg husker sjelden hva jeg drømmer, ikke annet enn denne følelsen i det øyeblikket jeg våkner. Ikke våkner litt, som et sted i halvsøvne, for da er fortsatt drømmende levende for meg. Men når jeg våkner ordentlig, våken nok til å stå opp, da er det ikke annet igjen enn følelsen av å ha opplevd noe som ikke lenger er tilgjengelig for minnet. Og jeg tenker; så rart? Hvorfor skal det være slik..? Hvorfor skal jeg bare klare å huske de kjipe drømmende. Som at alarmen ringer og jeg bråvåkner, overbevist om at jeg har forsovet meg. Lys våken helt til tallene på mobilen viser at det fortsatt er midt på natten. Ikke at jeg tror det ville hatt noe som helst å si for resten av dagen. Men det kunne ha vært litt gøy. Gøy å kunne ha kjennskap til sitt eget surrealistiske, drømmende tankeuttrykk..!