Vårblomster

 Tiden går så innmari fort. Siden 2016 startet har jeg hatt en følelse av at ukene og månedene bare forsvinner. Det har vært både litt stressende, litt overveldende og gitt en passe følelse av kaos. Det fine med dette rushet er følelsen av at våren har løpt mot en, som om denne årstiden har hatt usedvanlig dårlig tid i år. Selv om jeg, av prinsipp, velger å anse mars som en vårmåned, er det ikke til å komme fra at den virkelig store følelsen av vår kommer med de første hestehovene. Jeg har vært helt i ekstase siden de første blomstene dukket opp like før påske. Og siden det har vært både solskinn, solbrillevær og ispinnevær de siste dagene (selv har jeg ikke spist is, men har likevel frydet meg hver gang jeg har gått forbi noen med en ispinne i hånden), ble våren og årets siste marsdag feiret med blomstrete kjole. Hei vår! 

En tekopp hos mor

- Sol som skinner inn gjennom vinduene
- Sol som varmer, selv når du er inne, selv når det er kaldt ute
- Varme, hjemmestrikkede ullsokker på føttene
- Grønn te fra blomstrete kopper
- Mammaklemmer
- Røde tulipaner på bordet

Søndag. Morsdag. Solskinnsdag.

De tente lys

Selv om snøen og vinteren ble litt borte denne uken (jeg både håper og tror at den ganske snart er tilbake igjen), er det fremdeles litt vinterlig - takket være alle julelys som fremdeles dekker både trær og busker rundt omkring. Bildene er fra en kveld like før snøen regnet bort, men hyggen ved lysene er fremdeles til stede. Jeg blir litt glad hver gang jeg ser en busk eller et tre som lyser opp, og håper at lysene får bli hengende i enda noen uker. 

De to siste bildene er tatt langs favorittruten min på vei til biblioteket. Det er på ingen måter den raskeste veien, men definitivt den koseligste. Spesielt med alle lysene i mørket. Med all den hvite snøen, er det nesten så man kan leve seg inn i et lite eventyr.

Et lite vintersukk

 Jeg elsker faktisk vinteren. Det vil si, når det er litt skikkelig vinter. Flere minusgrader gjør meg egentlig ikke så mye. Jeg har varme klær, både til utendørs og innendørs. Så når kulde og snø kommer, kan jeg gå rundt og være mer eller mindre euforisk. Mest fordi det er så fint og stemningsfullt. Så når gradestokken denne uken begynte å vise varmegrader, og snøen fort ble borte med regn, da ble jeg skikkelig skuffet. Heldigvis ble noe av alt det hvite foreviget tidligere denne måneden, da hele byen var hvit, selv i mørket.

I lys av julestjerne

Desembermorgen

Før det ble hvitt, og så sort igjen

I dag morges var bakken hvit av snø utenfor vinduet mitt. Det var fint! Den myke snøen under føttene på vei til trikken. Følelsen av lunhet og jul som snøen bidro med. Før snøen kom var det bare frost, hvit rim på asfalt, trær og gress. Nå er det bare vått og mørkt igjen. Mørkt og vått av regnvann. Bildet over er fra forrige uke en gang. En kveld før hvit rim la seg på omgivelsene. Da var det fremdeles gule blader på treet, gyldne blad i lyset fra luktestolpene. Nå i kveld er det enda færre blader igjen.

Fem fine

Noe av det fineste jeg vet, er kombinasjonen av gamle, flotte bygg, kunst og bøker. Akkurat som disse bibliotekene, som bare er fem av veldig mange flotte bibliotek rundt omkring i verden.

Det tjekkiske nasjonalbiblioteket, grunnlagt i 1777. Selve salen er fra 1722.

Det kongelige biblioteket i El Escoral. Slottet, som biblioteket er en del av, var ferdig i 1584.

Det teologiske biblioteket i Strahov, Praha. Selve biblioteket er fra 1679, mens dekorasjonene og maleriene er fra 1720-tallet.

Det juridiske biblioteket i München, fra andre halvdel av 1800-tallet.

Biblioteket i Sankt Florian. Biblioteket ble påbegynt i 1744

Advent

Jeg kan ikke få si det nok ganger: jeg elsker adventstiden. Julepyntede gater, julemusikk, smaken av pepperkaker, planleggingen av julegaver, skrive julekort, gå på julekonserter. I mangel av adventspynt og adventslys har jeg gått til innkjøp av en bukett lilla roser. Kanskje ikke den vanligste adventspryden, men blomstene er i hvert fall lilla. Og sammen med telys og hjerteformede pepperkaker, blir det ganske riktig stemning likevel. 

 I år har jeg vært så heldig å få tekalender. Jeg kan nesten ikke huske sist jeg hadde en ordentlig adventskalender, men det er skikkelig stas å ha det. Jeg åpner den lille røde esken hver morgen til frokost. Lenger enn det klarer jeg ikke vente. Det er så fint det øyeblikket da man åpner esken og kan snuse på teen som gjemmer seg inni.

Jeg har også begynt å besøke biblioteket ganske aktivt igjen. Og det kjennes så fint, så fint! Jeg tok et fag om 1800-tallsromanen denne høsten, og selv om det har vært veldig gøy å lese flere 1800-tallsromaner, er det også veldig fint å kunne lese akkurat det jeg vil.

Når hvitt blir grått

Det var så fint i helgen, nesten hvitt. Hvitt av rim, som et lite løfte om snø. Jeg har stort sett holdt meg inne i dag. Varm og i ly for regnet. Ingenting har vært hvitt, men grått. Selv om jeg som oftest liker lyden av regn som trommer mot vinduet, regn som plasker ned utenfor, er det litt kjedelig med regn i slutten av november. Alt blir enda mørkere. Jeg venter allerede. På kuldegrader og gress som fryser i kulden. Og kanskje et nytt lite løfte om at vinteren snart er på vei. 

Venter på advent

Jeg må bare si det: jeg gleder meg skikkelig til advent! Bare lukten av appelsiner og mandariner er nok til at adventstiden dukker opp i hodet mitt. Spesielt nå som trærne er uten blader, og ullsokker er det første jeg finner frem når jeg kommer hjem. 

For meg er advent nettopp tiden da mandarinkonsumet virkelig setter inn (selv om jeg allerede har smakt litt på dem). For meg er advent julemusikk og daglig lytting til Nøtteknekkeren (nei, jeg blir faktisk ikke lei den musikken. Men så kan jeg heller ikke lytte til den uten å få massive assosiasjoner til advent og jul). Advent er å glede seg til snø, til å handler julegaver (som jeg overhodet ikke stresser med). Advent er kalenderserier på barne-tv, og å glede seg til julefeiring og late, mette dager sammen med familien. I år har gjengen på skrivestua også avtalt at vi skal ha pakkekalender. Hurra! Jeg tror ikke jeg har vært med på pakkekalender siden barneskolen, og det fryktelig lenge siden. 

Men før adventstiden kommer, skal jeg skrive en eksamen, kanskje den siste eksamenen jeg skal skrive. Det er faktisk både vemodig og litt rart. Ikke fordi eksamener er så veldig gøy, men fordi det virkelig understreker at studietiden nærmer seg en slutt. En tid med masse fine minner, og nye bekjentskaper. En tid med lange morgener, og sene kvelder på lesesalen når en ny skoleeksamen nærmet seg. En tid med altfor lange lunsjpauser. Det er så fint å vite at jeg kan se tilbake til fine og minnerike studieår, og samtidig vite at minnene kan bli enda flere det siste halvåret som student.  

Med lånehund på tur

Jeg så lyst, så lyst. Så veldig lyst på et lite vesen. Et varmt lite vesen med pels. Broren min og jeg vokste opp med marsvin. Tre små dyr, med masse personlighet og selskapelighet. Det siste halvåret har jeg virkelig kjent på savnet etter en liten pelskledd venn. Da gjorde det veldig godt å bli invitert med til foreningen for omplassering av dyr, helt sør i Oslo. Å få lov til å leke seg med en liten, lubben tass, sammen med to flotte studievenninner, og vite at besøket var like godt for hunden som for meg. Jeg håper han har fått seg et godt hjem neste gang jeg tar meg tid til å reise ut dit. Som trøst skal jeg besøke kattepusene. Det fikk vi nemlig ikke gjort den første gangen.   

Den raske tiden

Det er rart hvordan tiden går. Dagene går så fort, så fort. Noe som hendte bare for litt siden, blir plutselig til noe som hendte for flere uker tilbake. Også sier man det igjen og igjen, at tiden går så fort. Jeg har så lyst til å bli flinkere til å ta meg tid til å gjøre fine ting. Bli flinkere til å nyte nuet. Bli flinkere til å bare være. Bli flinkere til å treffe fine mennesker, spesielt de jeg ikke ser så ofte. Fordi jeg står her og føler at tiden bare går og går. Uten å ta meg ordentlig tid til nyte det som skjer, til å ta pauser fra hverdagen, til å være litt raus med mine egne behov. 

Her om dagen stoppet jeg opp på veien hjem. Stod stille i mørket, alene, og så solen forsvinne bak ås og skog og hus. Og det var skikkelig fint. På mange måter føltes det som om det bare var meg i hele verden, for et lite øyeblikk. Det var bare meg, og solnedgangen. Egentlig bare noen få korte minutter, men der og da en pause fra alt annet.

Synet av høst

For en liten stund tilbake, var jeg og min bror på hyttetur sammen. Det så slik her ut:

Fargede blader på trappen utenfor, i rødt og gult og oransje. Trær i gult og brunt som speilet seg i det stille vannet. Tuer med røde tyttebær. Jeg elsker høsten. Elsker fargene, luktene. Stemningen. Alt som sakte forandrer seg, omgivelsene som stille forvandles fra høst til vinter. Slik det skjer, hvert eneste år, uansett hvordan sommeren har vært, uansett hvordan vinteren kommer til å bli. 

En smak av høst

Jeg kjenner jeg blir helt lykkelig når de norske eplene dukker opp i butikken. Lukten som sprer seg i rommet, en helt egen lukt som andre epler ikke har. En helt egen smak, en smak som andre epler ikke har. 

Det er så fint å speide etter eplehager og trær fulle av epler nå om høsten. Fordi det gir så fine assosiasjoner og minner. Og fordi et epletre umiddelbart får meg til å glede meg enda mer til kvelder med varm drikke, telys og pledd. Skikkelige høstkvelder, med andre ord.

Kulturnatt

Forrige uke benyttet jeg meg av Oslo kulturnatt til å besøke Nasjonalgalleriet. Det var et gledelig gjensyn, og det meste av samlingen hadde jeg fullstendig glemt fra tidligere besøk. Rundt i de forskjellige salene stod det klassiske musikere og spilte, og over alt vrimlet det av mennesker som man sjelden møter på museumsbesøk ellers. Etter å ha vandret rundt på Nasjonalgalleriet i litt mer enn en time, gikk jeg videre til Kunstindustrimuseet. De har i hele sommer hatt en visning med platecovere gjennom tidene, en utstilling jeg hadde veldig lyst til å se. Siden det var siste visningshelg i forrige uke, passet det perfekt å gå innom i løpet av kulturnatten. 

Samlingen var delt inn etter både musikkategorier, ulike temaer på selve omslagene og etter tiår. Særlig var det interessant hvordan ulike sjangre har hatt sine bestemte konvensjoner for designet av omslagene. 

I tillegg til plateomslagene, var det også utstilt platespillere fra ulike tiår. Disse er av den mer moderne typen, men sjarmerende er de likevel fullt og helt.

Den fineste var likevel dette gamle kabinettet, med både radio og platespiller.

Jeg har aldri vært spesielt flink til å benytte meg av alt det spennende som skjer kulturnatten, og heller ikke i år rakk jeg innom mer enn to steder. Heldigvis for meg er to kulturbesøk bedre enn ingen :)

Hjemmedag

Til tross for en tidlig dag i uken, og en tidlig uke i semesteret, endte det med en rolig hjemmedag i dag etter forelesning tidlig på morgenen. Og selv om dagen ble litt mindre effektiv enn den kanskje ville ha vært om jeg hadde jobbet på lesesalen, ble det ganske fint med hvit te, nye og lyserosa blomster, og lyden av regnet utenfor.  

Når været

Når været et vekselsvis sol og regn. Når luften føles rå og våt og kald, før solen bryter frem og varmer behagelig i ansiktet. Når kvelden begynner å bli kjølig, og man lengter etter varme og lyse sommerkvelder. Det er da jeg får lyst til å legge meg ned på en brygge, se opp mot en himmel som sakte blir mørkere, hvor stjernene litt etter litt trer tydeligere frem, kjenne lukten av salt sjø og små, små bølger som får bryggen til å gynge, og tenke tanker som disse:

"Andrea drømte om himmelen, om man kunne ta på den, hvis man kom høyt nok opp, legge håndflatene mot det blå, om himmelen var kald som en skøytebane, strødd med stjerner, eller varm som en kokeplate."

Fra novellen Trosse (1997)

Lars Saabye Christensen

Det regner

Ingen lyd i verden er så god som lyden av stille sommerregn. Det er som om himmelen og luften og joden har blandet røster, og resultatet er at det suser en eneste fredelig molltone over verden. 

[...]  

En kan plukke blåbær glinsende bringebær til eget behov iført en plastikkregnfrakk. En kan kjenne det svale dryppet nedover nakken der dråpene har fått sitt lille stillferdige innpass, og etterhvert opplever en igjen sin barndoms glede over å være våt.

[...]

Det regner over dramatikere og poeter, over kål og korn, på prest og klokker Og alle ord står knusktørre i rekker og rader i alle bøker, og jeg vil gå ut fra dem alle sammen og inn i regnet igjen. 

Inger Hagerup, Det regner, 1947

Nye farger inn i stua

Stua har nylig fått besøk av pompoms i tre forskjellige farger. 
Fordi bare tanken på pompoms får meg til å smile. Fordi tanken på pompoms gir assosiasjoner til selskapeligheter og fine sammenkomster med folk man er glad i. Fordi det er gøy. Fordi det er sommer. 

Foreløpig mangler jeg fiskesnøre, men så fort det er i orden skal nykommerne få komme opp. Jeg gleder meg masse! Foreløpig gjør de nytte som bordpynt, og fungerer fint som det også.