Å stå med nesen helt inntil vinduet. Kjenne vinduet kaldt mot nesen. Pusten som lager duggroser, som gjør det klare glasset uklart og tåkete.
Å stå helt, helt inntil, være på innsiden, men likevel føle at man nesten er der ute. Der ute hvor det blåser, hvor det kanskje regner, hvor fargene står i kontrast til høstens gråvær.
Å stå helt inntil, stille. Kjenne kroppen bli kald av de kalde glasset. Ta på seg ullsokker og ekstra med tøy, bare for å kunne stå der litt til. Helt inntil, inne og nesten ute. Med kulde på den ene siden og varmen innefra på den andre.
Å observere, alt der ute, uten å delta. Som en film som jeg filmer helt selv, her og nå.
Så mange kontraster på en gang.
Noe av det fineste med høsten og vinteren er nettopp kontrastene mellom varmt og kaldt, synes jeg! Rart at en liten glassrute kan skille mellom ute og inne, hihi.
SvarSlettmakt i tittelen; et bilde av skjønnhet. Jeg var heldig her, på landet mitt, vi hadde en varm helg, som en drøm. fargene i høst på skogen "Vincennes" måtte ligge like mange visninger som pastell rik melodi av himmel og deklinasjon pusten sollys. majestetiske trær nå gi oss all sin subtilitet som sine : (gamle eiketrær, kastanjer falt løvverk, sterk plan bust;. japonisant furu som impresjonistisk maleri). men fra denne tåke luft blåses på vinduet. det er utenfor spillene i barn, og som det er, det er som en magisk ting som hevet kan være i en lignende film av tåke, dugg; men ville bli sett her som (kan - .. være en god tanke på innsiden, interiority av sinnet til hver og sprenge ut dette er i tekster av vår tradisjon på baksiden av boka "Genesis", på "noah" leser vi Parashat neste uke.). Så en annen liten merçi, i dobbel fin liten tur som du ga til ... ( bruno ) .
SvarSlett