Kveldstanker

Sitte alene på balkongen. Det er nesten vindstille. For første gang på flere timer har døgnet fått en behagelig temperatur. Det kjennes herlig. En svak, svak vind stryker mot meg. Det er såvidt jeg legger merke til det. Noe forsiktig, mildt, som stryker mot meg; mot nakne armer; mot nakne ben. Det er såvidt bladene i trærne beveger seg. Likevel merkes den, vinden. Og i to små sekunder kjennes en lukt av sjøvann. To korte sekunder, før det forsvinner igjen. Oppløses, dras tilbake, videre? Så er alt ved det vanlig, på ny, til lukten av sjø igjen er der, uforståelig. Jeg begynner å undre: er det bare ren ønsketenkning? Smått begynner jeg å lese i romanen som ligger i fanget mitt. I flere minutter har den ligget der, urørt. Jeg leser en side, stopper på ny. Noen spiser middag på balkongen over. Alt jeg lukter er duften av stekt mat. Noe mildt stryker mot meg, men ingen sjølukt denne gangen. Jeg aner ikke hvor lukten av sjø kom ifra, om det virkelig var vinden som brakte den med seg. 

Jeg blir sittende, ser utover. En måke skriker, to ganger. Så blir det stille. Så deilig det må være å kunne fly! Høyt opp. Et stadig sus fra E18 blander seg med lydene av noen fugler jeg ikke kan se. Jeg kan heller ikke se bilene, bare høre dem. På en merkelig måte liker jeg det, litt. Her i stillheten, alene, ute på balkongen. Bilsuset er bare en av lydene for det som nå er hjemme. Umerkelig inne, men merkbart her ute på balkongen, i stillheten. Lukten av mat er allerede borte. Ingen stemmer høres, bare lyden av bestikk mot porselen, svakt, langt borte, denne gangen et sted innendørs. 

Himmelen er lys blå. Lys blå og rosa. Den føles uforanderlig, noe som ikke vil mørkne. Samtidig blir månen mer og mer fremtredende og lysende på den lyseblå himmelen. Den speiler seg, kveldshimmelen, i vinduene bak meg. Jeg sitter midt i en speiling, med hav og himmel på alle kanter. Alt er pastellfarget. Lyse, lyse sommerfarger. 

I en annen leilighet har noen skrudd på en radio. Det er såvidt man kan høre en stemme prate, stadig avbrudt av musikk. Himmelen er fremdeles lys blå. To måker flyr forbi meg, høyt oppe. Boken ligger fremdeles urørt. Det er så fint bare å sitte her, i sin egen stille ro. Se utover, lukte, lytte. Føle seg tanketom. Himmelen er fremdeles lys, litt mindre blå, litt mer rosa. Månen enda tydeligere. Det er kveld.