Fint, så fint

Radioen står på i bakgrunnen, musikk og prat om hverandre. Selv har jeg krøpet opp i sofaen, krøllet meg sammen under et pledd. Kalde frysninger løpet raskt igjennom kroppen. Jeg vet ikke helt hvor de kommer i fra, eller hvorfor. Jeg pakker meg enda bedre inn i pleddet, mykt stoff mot myke kinn, kjenner varmen som sprer seg etter den gjennomløpende kulden, som kom og forsvant like fort. På bordet ved siden av meg ligger en bok, egentlig burde jeg lese, men det er så deilig bare å ligge stille. I sofaen, pakket inn i et pledd. Så deilig bare å være til, å ligge stille, la tankene løpe, høre stemmene som prater ut igjennom radioen i bakgrunnen.  En fin sang kommer plutselig, jeg vet ikke hva den heter, fikk ikke med meg hva programlederne sa. Jeg smiler dovent, strekker kroppen, forsøker i et lite sekund å bli enda lengre enn jeg vanligvis er. En fin liten liste over gjøremål dukker opp i hodet mitt. Jeg får lyst til å danse, til sangen, som jeg ikke vet hva heter fordi jeg ikke hørte etter hva programlederne sa. Noen få minutter av livet, passert, mens jeg lå pakket inn i et pledd på sofaen. Noen få minutter som jeg aldri vil få tilbake, men som likevel viste seg å bli så fine, så fine. Jeg står opp, skrur opp volumet på radioen, går ut på kjøkkenet for å lage meg en kopp te. Nå skal jeg være flink, flink på en fin måte. Jeg skal tenne lys, skrive brev, og lese på boken som jeg burde startet på for lenge siden. Og jeg skal høre på radio. Behagelige stemmer som snakker i bakgrunnen, fordi det er fint, akkurat som minuttene under pleddet i sofaen. Det er fint, så fint. Livet, lyden, varmen og kvelden.