Jeg fryser litt, pakker meg inn i et varm skjerf til jeg blir varm igjen. Drikker litt varm te, slik at kulden forsvinner fra kroppen. Krøller meg sammen under et pledd når kvelden kommer. På den måten gjør det liksom ingenting, på den måten er det helt i orden at det blir litt kaldere ute, samtidig som det fortsatt er fint. Fint fordi det er høst.
Jeg tenner telys rundt omkring, særlig fordi det blir så fortere mørkt ute. Allerede. Et lys her og et lys der. Det blir lunt og koselig, akkurat slik det skal være når høsten lever like utenfor.
Jeg skriver brev, smiler for meg selv, fordi det er koselig, fordi det er noe jeg gjør litt for sjeldent. Men nå gjør jeg det. To brev, som til slutt puttes inn i hver sin hvite konvorlutt.
Et eplefat. Nyplukkede, norske epler. Det lukter epler over alt. Det er kanskje det fineste. Å sitte i sofaen, under pleddet, mens man kjenner lukten av epler. Høstepler.
Jeg titter ut gjennom vinduet. Utenfor er det helt mørkt. Men for noen få timer siden, når solen ennå var å se på himmelen, da var det mulig å se høsten like utenfor. Trærne med blader i grønt og gult og oransje og rødt. Høstens fargespill en håndsrekning utenfor vindusruten. Med blå himmel på andre siden, solen som gjorde fargene ennå mer gyldne.
Brev høres bra ut! Norske epler, telys og frisk luft er veldig fine sider ved høsten!
SvarSlettjo, da det er sikkert fint ... Høsten er den vakre sesongen, spesielt som du sier å glede seg over synet, og lukt for miles rikdom, gjør det deg en gave. Jeg husker de rike dufter av eple når jeg går til fransk" Normandie". Jeg sender deg tilbake noen følelse i mitt minne som godt kan utvikle (du liker piano også?): (you tube "john field"nocturne n1 e major, og "claude Debussy clair de lune ved angela hewitt .) . bruno
SvarSlett