Rundt og rundt/blåst

Rundt og rundt og rundt. En evig sirkel, en evig dans. Det er slik det ser ut når gamle, brune høstblader fra i fjor blåser rundt langs fortauet, eller oppover og oppover i luften. Mitt eget hår som blåser til alle kanter. Det må være mye enklere bare å være et blad når det blåser ute, når det er ingen ting som blåser i veien for en. Eller kanskje ikke. Som mennesket har man i det minste bena godt plantet på bakken, og man vet til en hver tid hvor man er. Selv om hår, jakke, skjerf og alt mulig annet blåser rundt og rundt på en, og gjør at man ikke alltid vet hvilken vei man bør gå for å rette alt opp igjen. Forover, bakover eller sidelengs? Noen ganger blåser det litt fra overalt. Da er det helt umulig. 

Jeg liker slike blåsedager. De er veldig sjeldne, og ofte blåser det ikke så veldig lenge om gangen. Bare litt og litt, før det gir seg igjen. Det aller beste er når små og få regndråper faller til bakken samtidig. Det føles så riktig, på en måte. Vinden som blåser, mot ansiktet, over alt, og lukten av asfalten som sakte, sakte blir våt, uten at det regner noe særlig for det. Det er bare små, små regndråper som faller ned, en her og en annen der. Akkurat slik det var i dag, da jeg var på vei hjem fra Majorstuen og Radio Nova.