Ord til helgen

Blått, grønt og gult. Slik ser det ut, mitt barndoms sommerparadis. Blå himmel over blått vann. Hvite bomullsskyer som speiler seg i det blikkstille, klare vannet. Åkrer, som i løpet av sommerukene forandres fra grønt til gult. Et gullskimmer under solen når høsten erstatter sommerens gleder, og de siste markblomstene forblir et minne om det som nå nettopp var. Men enda er det sommer. Nået er fortsatt grønt, kantet med markblomster i hvitt og rosa, og et sammenflettet nett av smørblomster. Sommerens lille gule flekk, mot det overveldende fargeteppet av grønn skog og åker, omgitt av en evig stor og blå himmel. Med litt fantasi er det som å leve i et maleri. Et malt landskap, et øyeblikk fanget i et lerret. Likevel er det levende. For det som er rundt deg er ikke malt, fryst i tid, men levende


Det søte og røde er også der. Forbundet med en evig jakt, små smil, og en sødme som alt for tidlig forsvinner fra munnen. Små bær, som aldri riktig får bestemt seg for hvor å vokse. Dessuten bør voksestedet være hemmelig, noe naturen ikke alltid tar hensyn til. Så går man der, på leting. Fyller hånden litt eller litt, hver eneste lille rød en glede i seg selv. Som en rad små, røde perler, en liten og smakfull skatt, og som kan deles med andre på veien hjem. Ett bær til hver leter, før man forsiktig samler alles bær på et strå.


Det er her alle drømmene kommer til. Tanker som spirer ut som fra et lite frø, et midtpunkt i alt det blå og grønne. Det er ikke lenger et kledelig maleri, men en sol som varmer i ansiktet, trær som forvandles til en myk fargemasse i det vannet blir til et speil. Den svake vinden som nærmest blåser igjennom deg, tar tak i alle tanker, det som en gang skulle bli drømte drømmer, fører dem alle med seg til et nytt og ukjent sted. Og du selv løper videre. For med tid og stunder må tankene legges vekk. Selv ikke et barndommens sommerparadis gir rom til bare tankene.