Litt her og litt der

Solen skinner fra et sted der oppe på himmelen. Hun selv står inne i stuen, og lar blikket danse rundt omkring i rommet. Både parkpleddet og en stabel nylånte bøker ligger godt synlig i den ene enden av sofaen, og minner om grønt gress og solfylte benker like utenfor. Der ute, under solen. Den lyst turkise kjolen gynger i det hun beveger seg i retning balkongdøren, akkurat som om også kjolen trekkes mot det lyse og sommerlige utenfor. Er det så varmt ute som det ser ut til å være..? Brått bestemmer hun seg. Parken ligger ikke mer enn fem minutter unna. Hun kan jo bare gå inn igjen dersom det begynner å blåse formye. 

Det er så rart noen ganger. Så rart hvordan små detaljer rundt en selv får tankene til å spinne, glemte minner som kommer frem på ny, gjemte assosiasjoner som bringer med seg ønsker om å fly. Å kunne fly til nye steder og byer. Til nye detaljer, lukter, opplevelser. Det er slike tanker som dukker opp når man helt uventet får en følelse av nesten å være et helt annet sted, til tross for at man egentlig er like utenfor "der hjemme". Følelser og tanker som sniker seg frem og inn i dagdrømmende, og som får alt rundt en til å minne om et eller annet "der ute". Til et sted man ikke er, men hvor man gjerne skulle vært, i det reisesyken tar tak i alt man tenker og føler med. For plutselig er den rødlige bygården noe helt annet enn en vanlig Frognerbygård. Smijernsbalkonger dekket av blomster i store og små potter minner plutselig om alt annet enn en helt vanlig Oslobalkong. Selv ikke den langhårete katten som dovent spankulerer rundt en skyggefull benk, virker i øyeblikket helt norsk. Lukten av sigar fra en solbrun mann blander seg med den mer sommerlige lukten fra en rosebusk, og ved en bil står en fransktalende småbarnsfamilie. Det er nesten som om noe uvirkelig trer frem. En bisarr sammenblanding av fantasi og virkelighet.

Jeg lurer på om gatehjørner i slike stunder har en ekstra funksjon. For der, på hjørnet av kvartalet, ligger Drammensveien. Verden er ikke lenger like fargerik, drømmende og eksotisk. Fantasien som for et lite øyeblikk siden gjorde opp og ned på både lukter og syn har blitt erstattet av en ny dose virkelighet, og bare noen minutter lenger fremme ligger den velkjente parken og venter. Likevel blir jeg ikke helt kvitt følelsen av å nettopp ha oppholdt meg i en verden blandet sammen av syd-europeiske boligstrøk, britiske parkbenker og rosebusker, og en norsk gate med navn etter Leiv Eiriksson.