Ventedag

Til tross for to rolige dager nå i begynnelsen av denne uken, starter jeg ikke ferien før i morgen. Da reiser hele familien på hyttetur, og gjett om jeg gleder meg! Det skal bli deilig å komme seg litt ut av byen og nyte noen fine dager i stille omgivelser. Selv om jeg ikke reiser før i morgen, og derfor har sett på dagen i dag som en slags ventedag, har jeg likevel benyttet anledningen til å bringe frem litt påskehygge. 

En liten gul venn med grønne planter (jeg håper inderlig den klarer seg en uke på egenhånd!) og søte appelsinbåter man ikke kan unngå å bli klissete rundt munnen av, og som er en fryd å spise så søte som appelsinene er på denne tiden av året. Appelsiner har alltid hørt påsken til, og som små fikk lillebror og jeg lov til å stikke sukkerbiter ned i hver vår halve appelsin. Stormkyss, som det visstnok heter. Er det en ting jeg gleder meg til i dagene som kommer så er det å sitte ute i solen og spise søte appelsiner. Det er nesten like fint som å sitte inne, med pledd og te, omgitt av mamma og pappa og lillebror og stearinlys, og spise søt sjokolade og marsipanbrød.
Denne påsken har jeg også gått til innkjøp av noen nye bøker, både titler som har stått på leseønskelisten lenge og titler som jeg har kommet over litt mer tilfeldig. En av bøkene jeg lenge har hatt lyst til å lese er Mig äger ingen. Jeg har hørt så mange fine ord om den, og spesielt etter at filmversjonen hadde premiere på kino tidligere i år. Og den er så fin! Og så absolutt verdt å lese nå i dagene opp mot påske, som egentlig burde bli brukt til å lese litt pensumlitteratur, men som også i år kommer til å fylles opp med alt annet lesestoff. Men det er kanskje slik påsken skal være?

Og plutselig var det grønt

Forrige uke, og også uken før det igjen, har vært så full av aktiviteter og tanker og alt mulig rart at mye har gått meg hus forbi. Som at noen har plantet påskeliljer oppover hele Henrik Ibsens gate langs slottsparken, sammen med tulipaner som ennå bare er grønne blader. 

 Selv om det foreløpig bare er påskeliljene som blomstrer, luktet det friskt av nyplantet jord og grønne planter også fra tulipanene. Jeg gleder meg allerede til de begynner å blomstre. Det er så koselig med tulipaner nå som det både blir varmere og lysere ute. 

Det aller mest gledelige er kanskje at trærne begynner å bli grønne. For litt siden var det nesten bare gåsunger, kun noen få trær hadde begynt å få litt grønt på seg. Nå er det grønt nesten over alt. Et herlig og frydefullt vårtegn, spesielt for en som ikke sliter med pollenallergier. 

Det er rart, men jeg blir alltid overrasket over hvor fort det går når trærne først begynner å få blader. Heldigvis er det alltid en god følelse når den litt hektiske hverdagen får en rolig stund, og jeg plutselig ser hva jeg har gått glipp av.

Et loppekupp

Sist lørdag var pappa og jeg på loppemarked sammen. Sånt er alltid like spennende, man vet rett og slett ikke hva man kan komme til å finne. I tillegg var vi der litt sent på dagen, og av erfaring vet jeg at mange av de beste tingene ofte forsvinner tidlig. Som den litteraturkjære personen jeg er, er jeg veldig glad i å se etter bøker når jeg er på loppemarked. Denne gangen var det ikke så mange bøker som jeg hadde håpet på at det skulle være, men til gjengjeld var det enkelt å få oversikt over alt sammen. Jeg ble faktisk overrasket over hvor mange bra bøker som var der. Selvsagt har dette mye med skjønn å gjøre, om en bok er bra eller ikke, men i dette tilfellet tenker jeg på litteratur som man gjerne finner i den vestlige og i den norske litterære kanon. Både romaner, lyrikk og drama. Noe av det litteratur som jeg har fra før av, mye av det litteratur som jeg allerede har lest. Det meste lot jeg stå igjen, rett og slett fordi jeg aller helst ønsket å finne noe jeg ikke hadde lest fra før av. Kanskje like greit, for det var mens jeg jobbet meg videre gjennom kasser og hyller at jeg fant denne boken her:

Det annet kjønn er kanskje det beste kjøpet jeg har gjort på et loppemarked på lenge. Jeg har hatt flere forelsere som har snakket mye om denne boken, og jeg har selv lenge hatt lyst til å lese den. "Feministenes bibel", som den nesten kan omtales som. I det minste er det en bok som har betydd veldig mye for veldig mange. Foreløpig har jeg bare lest det innledende forordet av Toril Moi, men jeg gleder meg til å begynne på selve boken. En bok som kostet meg den fine summen: 30 kroner. Det var den jammen meg verdt. 

 

Vårglede

Her om dagen fikk jeg øye på disse her! Noe av det aller fineste med våren, jeg blir like glad hver gang hvitveisen dukker opp. Som oftest kommer de ikke opp før helt i slutten av april, men i en liten lun og solfylt flekk har de likevel klart å vokse frem. Aller helst skulle jeg plukket dem med meg, men siden det ikke var så mange lot jeg dem stå. Forhåpentligvis står de der fremdeles neste gang jeg går forbi. Som jeg gleder meg til å pynte kjøkkenbordet med hvitveis igjen :)

Ordgrublerier

Hva er et ord? Hva betyr de forskjellige ordene? Og hvilken betydning tillegger vi ordene vi bruker? Slik startet dagens lunsj, et måltid som skulle vise seg å bli av den reflekterende typen. Men herlighet så spennende! Jeg har gått rundt og tenkt på de samme spørsmålene resten av dagen. Til og begynne med høres det jo veldig åpenbart ut. Alle ord har sin betydning, og så bruker man ordene ut i fra hva hvert enkelt ord betyr. Det fascinerende er at det ikke er så enkelt likevel. Det var i hvert fall ikke fullt så enkelt da jeg ble utfordret til å forklare forskjellen mellom "festlig" og "morsomt", slik jeg vanligvis bruker synonymene. Det som for noen timer siden var en liten forskjell inne i mitt hode, viste seg å være fryktelig vanskelig å forklare til noen andre. Jeg kom rett og slett til kort i mine forklaringer. Enten endte jeg opp med at begrepene betydde akkurat det samme, noe jeg skulle forklare at ikke var tilfelle, eller så klarte jeg ikke å finne de ordene som skulle til for å forklare forskjellen på en måte som var forståelig for andre. Det ble, kort fortalt, en veldig frustrerende utredning. Frustrerende, fascinerende og, etter hvert, veldig spennende. Noen mente at "festlig" og "morsomt" var absolutte synonymer, med den samme betydningen. Andre mente, i likhet med meg, at det er en liten forskjell. Likevel klarte ingen av oss å gjøre rede for forskjellen på en presis og forståelig måte, og det viste seg dessuten at vi forstod forskjellen på begrepene på ulike vis. Snakk om komplikasjoner, det hjalp i hvert fall ikke på utredningen at vi forstod det på ulikt vis. 

Jeg har i ettertid grublet litt på disse tingene, på hvorfor vi forstår to synonymer ulikt. Det eneste jeg har kommet frem til er at: det er dette som er med på å gjøre språk, og ikke minst litteratur av alle varianter, interessant å studere og lære mer om. Det sier så mye om det å være individer i verden. Hvordan språk henger sammen med hvem vi er, hvordan vi er, og hvordan vi erfarer det å leve. Jeg tenker sjelden over at mitt perspektiv, min måte å se verden på, er annerledes enn alle andre sitt perspektiv. Vi lever i de samme omgivelsene, gjør de samme tingene. Dette med perspektiv har jeg definitivt noe å gruble videre over.

tanker og sitater

"De folkene som fascinerer meg, er som regel kunstnere - filmskapere, malere, musikere og skuespillere som gjør noe jeg ikke helt forstår, og som jeg selv ikke kan finne ut av" (David Bailey)

For noen dager siden leste jeg i et noen uker gammelt D2-magasin. Det var der jeg fant sitatet av David Bailey. Av en eller annen grunn kjentes det så riktig, kanskje fordi jeg på noen måter kan si meg enig. Det er noe med kunstnere som gjør noe eget. En låt du ikke forstår deg på de første to gangene man hører den. En film hvor man sitter i flere timer etterpå og forsøker å finne ut av dette noe som er uforståelig. Et kunstverk som bare får deg til å stille spørsmål. Likevel blir alt sammen litt fint, sånn etter hvert. Sangen blir noe man ikke klarer å legge fra seg. Filmen noe man ønsker å vende tilbake til. Denne prosessen som enkelte kunstere klarer å sette i gang, at man blir sittende å gruble uten helt å vite hva man grubler over, før det på et vis forløser seg og blir noe fint. Selv om man kanskje fremdeles ikke helt klarer å finne ut av sine grublerier. 

To ganger har jeg intervjuet kunstnerisk leder ved Dansens hus. Begge gangene har hun sagt: "Du trenger ikke forstå dans". Derfor er dans så spennende, så gøy. Derfor er det heller ikke vanskelig. Kanskje er det dette som er selve essensen ved prosessen. Det handler ikke nødvendigvis om å forstå, men å finne frem til den estetiske opplevelsen. Det må jeg fremdeles jobbe med, flere ganger.

Tanker fra Blindern

Det er passe mange mennesker i kantinen på HF. Solen skinner, og det er deilig varmt, så mer enn halve lunsjselskapet sitter utenfor i solveggen. Perfekt for meg, som får et bord helt for meg selv, ved vinduet, med solstråler som skinner inn. Det er meg, en kopp te som drikkes fra pappkrus, ferskenyoghurt og et lite studentmagasin som ligger igjen fra forrige lunsjgjest. Alenelunsjen blir aldri så lang som når jeg kan sitte ved vinduet, fanget inn av sollyset utenfra. Aller helst skulle jeg sittet ute, med solbriller på, men det er helt fullt og tett i tett med mennesker langs hele veggen. Men solen varmer inne også, nesten mer enn utenfor. Dessuten er det nesten helt stille, det var det ikke på langt nær da jeg gikk utenfor noen få minutter tidligere. 

Teen blir sakte kaldere, det går fort fra den er veldig varm til den er ganske lunken. Jeg funderer over hvorvidt det smaker papp av drikken eller ikke, men kommer aldri frem til et svar jeg er fornøyd med. Ved nabobordet sitter det noen og snakker et språk jeg ikke forstår. Det høres østeuropeisk ut, litt som russisk, men likevel ikke. Innerst inne har jeg litt lyst til å spørre hvor de er fra, men før jeg får tatt mot til meg forsvinner de hurtig ut av kantinen. Det var den planen, tenker jeg, og leser videre i mitt lille og meget tilfeldige studentmagasin mens jeg slurper i meg snart lunken te som kanskje, kanskje ikke, har fått en bismak av papp. 

Yoghurten er spist opp, teen er drukket opp. Egentlig er lunsjen ferdig, men det er så deilig å bli sittende. Mengden utenfor er i ferd med å tusle tilbake til lesesalen. Jeg beholder det som en grunn til å bli sittende litt til. De var ute i solen først, dermed bør de også avslutte lunsjen før meg. Jeg leser ikke lenger, bare later som. I stedenfor kjenner jeg solen varme inn gjennom småmøkkete vinduer, kjenner på kaffelukten som aldri helt forsvinner fra det lille lokalet, og hører livet av de andre studentene. Noen som sitter i den andre enden og prater, kaffemaskinen som bruser, en avis som leses i, en mobil som ringer. Så går jeg tilbake til lesesalen.