Gjett hvem

Gjett hvem som ganske snart skal få henge på døren inn til soverommet mitt..?! Et lite hint: det er et postkort med bilde av han søte figuren til venstre i bildet under. 
 ♥Tihi♥

Stripete tanker

Om man trikker eller busser oppover Prinsens gate og forbi de mange og store utstillingsvinduene tilhørerende Steen og Strøm, ser man bak vinduene store sirkler i hvitt og sort. Striper, om man kan si at en sirkel kan være det, nesten som et sebramønster. Begge gangene jeg har rullet forbi har de fått meg til å tenke på akkurat dette, sebraer. Disse herlige og litt annerledes (mønstret sett) dyrene, som jeg aldri helt sikkert får bestemt meg om jeg liker eller ikke. Den ene dagen når de langt opp på listen over mine animalske favoritter. Den neste dagen er de likesom bare sebraer. Egentlig litt rart, for de ser jo både morsomme og sjarmerende ut hver gang man ser bilder av dem:)

Litt butte, med sitt helt eget, stripete mønster. Rart egentlig å tenke på, at sort og hvitt skal være en slik god kamuflasje i et område som ellers er farget i grønt, gult og alle slags andre jordfarger. Slik jeg tenker må dem jo synes på lang avstand. Og selv en løve må jo kunne ha litt flaks noen ganger, på tross av den ikke klarer å skille de mange sebraene fra hverandre..? En eller annen gang må den jo klare å fange en av dem. Eller er det slik av rovdyrene nesten blir litt sånn paralysert? Som om tanken går fra "mat" til "æææh, jeg ser striper..!", og med det lar sebraer være sebraer og heller tusler videre til en mindre paralyserende dyreflokk... I så fall tror jeg kanskje sebraen klatrer høyt opp på (i det minste) kveldens liste over min glede og fascinasjon over alle verdens fantastiske animalske skapninger. For, tross alt, ikke alle dyr kan tulle med en løve. Striper eller ikke:)

Søndagstur og vintermagi

Det er så lett å glemme hvor vakker vinteren egentlig er. I hvert fall så lenge man bor en by der snøen fort blir brun og møkkete, og tykke islag ligger skjult under alle slags typer snø. Snø av den typen som hverken er spesielt fin eller gledelig. Da er det veldig koselig å komme seg ut i et lite skogsholt, der snøen er helt ren og hvit, og alt glitrer i solstrålene fra den store og fine søndagssolen. Når trærne er dekket av snø og rim, en hvitt lag som gjør alt så fortryllende og nesten litt magisk. Som om man beveger seg i et slags eventyrland, i en film der man nesten kan høre filmusikken blafre bak ørene. På små stier, der flere har gått før oss, kanskje med de samme tankene om alt dette vinterfine rundt. Nesten ingen andre er på tur, hverken på ski eller spreke joggeturer. Det er bare oss, trærne og den hvite snøen. Slike vinterstunder skulle jeg gjerne opplevd flere ganger. Med varm te på termos i sekken, og en liten reisevenn ved min side. Bare synd man så ofte har uttallige andre ting som skjer i løpet av dagen, i hvert fall så lenge marka er så nære - og man egentlig sjeldent har spesielt gode grunner til ikke å ta seg en tur. 

På tur etter lukt og smaksgleder

Spenningen og gleden bobler et eller annet sted i magen allerede i det øyeblikket du svinger ned gaten der den lille tebutikken ligger. Med et lurt smil om munnen åpner du forsiktig døren, og nyter følelsen og alle de umiddelbare luktene som når deg fra alle butikkens vegger og hjørner. En symfoni av hygge og te av alle varianter. På noen hyller står rekker med tekopper og termokrus i alle slags farger, og ved siden av kassaapparatet, søte teposer med hjerter i rødt og rosa til ære for den kommende kjærlighetsdagen. Bak disken står en eldre dame med smilerynker, klar til å lede deg frem til akkurat den teen du skal ha. Selv om du på dette tidspunktet ikke har anelse om hva du egentlig ønsker, og stort sett er åpen for det meste. Og om man føler seg litt vanskelig og lite enig med seg selv også etter å ha luktet på både en ene og den andre tetypen, så smiler fortsatt damen med smilerynker. Nok en gang klar med et nytt forslag.   

Det er slike ting som gjør tebutikker så spennende. Det å kunne komme med åpne tanker og ikke helt vite hva man ønsker seg, og likevel kunne gå igjen med en spennende ny te mellom hendene. Og det er også derfor jeg hittil har unngått de aller største, de med flest muligheter og utvalg. Det er så mye å velge mellom, så mange ting man gjerne skulle tatt med seg, men som lommeboken ikke alltid tillater. Når man i tillegg har en lei tendens til aldri å få bestemt seg, er det ofte like greit med en butikk som er litt mindre. Litt mindre, men likevel like fin og koselig. I dag ble det ingen lang tur rundt i butikken, ettersom jeg skulle forsøke å være litt effektiv. Forsøke å gjøre det jeg skulle på ikke så veldig lang tid. Likevel fikk jeg kjøpte med meg to poser med nye tegleder. Den ene av dem en grønn te med eple og kanel. En te som passer godt nå på vinterstid, og som heller ikke er så veldig søt. Den er heller litt syrlig i smaken, samtidig som blandingen av kanel og eple aldri kan slå feil. Tihi<3

Vin og gård og feriedrømmer

Noe av det fine med å lage radio er at man kan dagdrømme høyt sammen med andre, skape ordbilder sammen, dele ønsker og fine minner. I dag snakket vi blant annet om vingårder. Tanken på store, fine og koselige hus, og med utsikt over lange ranker med vindruer. Store grønne landskap, sommersol som morgen og kveld farger alt gyldent, og gamle ferieminner fra mange år tilbake.

Første gang jeg begynte å drømme om sommerlige ferieuker og vingårdsbesøk var etter tilfeldigvis å ha sett "Foreldrefellen" for noen år siden. Alle de koselige og fine bildene over farens vingård. Bilder som også da fikk meg til å tenke på tidligere familiebilturer nedover Tyskland. Gjennom små, gamle og utrolig koselige byer, forbi gamle vingårder med uendelig lange vinranker, og solnedganger som sendte sine sene kveldstråler mot åsryggene. Når vi sov på små, nesten bortgjemte hoteller, med utsikt over alt dette grønne, og med rosebusker i alle slags rød- og rosanyanser på hvert eneste gatehjørnet. 

Slike gamle sommerminner får meg til å drømme om varme sommerkvelder, blomstrende og flagrende kjoler, og varme, lune uteplasser omgitt av blomstrende roser og bord der man har samlet fine mennesker til god mat og vin. Kanskje til vinsmaking..? Det er noe jeg aldri har vært på, men som likevel høres både morsomt, gøy og spennende ut. 

Jeg vet at drømmer og virkelige opplevelser ikke alltid er det samme, men er det ikke derfor det heter drømmer..? Derfor gjør det ingen ting at en virkelig vingård ikke er like romantisk og fin som vingården inne i hodet mitt. Eller at ikke alle husene er like koselige og fine, omgitt av roser og med en hagehuske på baksiden. Likevel, dersom noen har planer om late dager på en gammel vingård, vil jeg veldig gjerne være med:)

Hjemmerent

Selv når det er helg, lørdag og fri elsker jeg lukten og følelsen av en ren leilighet. Derfor gjør det heller ingen ting at såpevann og mopp noen ganger, også når man har fri, må tas ut fra skapet. Ikke når man kan sette seg ned etterpå, nydusjet og ren selv, og kjenne lukten av grønnsåpen som sitter igjen fra gulvene. Selv blomstene har fått et lite stell, og på tross av at det snart er to uker siden jeg kjøpte dem er de like fine der de står, i den litt improviserte vasen sin (som strengt talt egentlig er en vannkaraffel). Det er når alt er rent og ryddig, når man føler seg skikkelig flink, og når radioen står på i bakgrunnen, at man får lyst til å danse rundt og rundt. Barføtt bortover stuegulvet. Litt fordi alt igjen er blitt så rent og koselig, litt mer fordi man noen ganger rett og slett bare er i et lite dansehumør. Når gleden og energien nesten bobler i kroppen, etter en lang helgemorgen med frokost i pysjen etterfulgt av følelsen av igjen å kunne være litt "flink pike". Og selv om jeg overhodet ikke er noen danser, setter det ingen grenser for fantasien. For så lenge jeg ikke kan se meg selv, er det heller ikke så farlig at bein og armer flyr litt tilfeldig hit og dit. På sitt eget, forhåpentligvis, sjarmerende men desto mindre elegante vis. Også kan man jo undre seg over hvor det hele kommer i fra. Om det er fordi man har vært flink til å rydde og vaske alt det som (egentlig) burde vært gjort for flere dager siden? Eller fordi det endelig er helg, med sitt eget behagelige og rolige dagtempo, etter en travel og hektisk hverdagsuke der det hele tiden har vært noe som har skjedd eller som skulle gjøres...

Hedersplassen

Når jeg blir stor, stor som i ordentlig voksen, og med egen leilighet jeg kan møblere og dekorere akkurat som jeg vil, da skal det henge bilder av alt det fine jeg liker ute i naturen rundt omkring på veggene. Og på hedersplassen i stuen, der skal det henge et stort bilde av noen trær. Ikke at jeg vet helt hvordan eller hva. Det viktigste er at det har noe med trær å gjøre. Disse fine, fascinerende vekstene, som jeg finner like vakre og finuerlige uansett årstid eller tid på døgnet. Med fruktrærns vårblomster, høstens gyldne blader, eller vintergreinenes mørke linjer. I sol eller regn, i dis og tåke. Akkurat slik det oppleves når man sitter i sofaen med soveromsdøren min står åpen, og når vinduet danner en ramme rundt bildet av trærne utenfor. Akkurat slik, bare at det ikke skal være et vindu, men et bilde. Et fotografi. Ikke noe levende som stadig endres, eller som krever at gardinene er trukket for og soveromsdøren åpen. Et bilde som bare er, og som jeg kan se alle detaljer på til enhver tid på døgnet. Natt som dag.