Kvitrefint

Like ved trikkestoppet på Skillebekk ligger det en grønn liten flekk, med en fontene, noen benker og et par busker her og der. Noen litt små, noen litt større. Disse buskene er høyt elsket av alle småfuglene, som samler seg sammen i flokker rundt omkring på de mange små greinene. Når det ikke kommer noen tripper de frem for å se etter om ikke noen har stødd noen matsmuler etter seg, før de raskt flyr inn blant greinene igjen. Og der sitter de, noen ganger tett i tett, andre ganger litt her og der. Og når det har gått en liten stund, begynner de som smått å kvitre litt. Alle i hop, som et helt lite småfuglorkester. I disse kvitrestundene er det ekstra koselig å gå forbi eller stå ved trikkestoppet mens man venter på trikken. Disse små fjærkledde skapningene, som hopper rundt fra grein til grein, som gjør buskene levende i en litt annen betydning, og som gir deg følelsen av at de kvitrer til akkurat deg. Og siden vi heller ikke har noe fuglehus, så liker jeg å holde litt ekstra på akkurat denne følelsen. Denne følelsen av at det er til meg de kvitrer og prater og synger til. På deres eget lille småfuglvis, som jeg selv er helt uvitende om hva egentlig handler om.

Når tankene flyr fritt

Klokken har såvidt passert halv fire, eller 15:30 som det også kan skrives. På raden med lesepulter der jeg selv sitter, er det helt tomt. Det samme gjelder for raden bak ryggen min, og ellers inne på lesesalen kan man såvidt skimte et og annet hode om ser utover det kvadratiske landskapet med rekker av lesepulter og blå  kontorstoler. Foran meg ligger det, ganske så strødd ut over hele pulten, en oppslått pensumbok, votter og skjerf slengt bort i det høyre hjørnet, en tom vannflaske i det motsatte hjørnet til venstre, et åpnet pennal, to penner, en pose grønn doc og mitt nye spiralheftet med alle sine fine, rene og hvite sider. Konsentrasjonen har for lengst fløyet sin vei, og selv om jeg egentlig prøver å lese tar jeg meg stadig i å gjøre alle andre ting. Som å snurre rundt på stolen, vifte med den ene pennen mens tankene flyr langt vekk i et slags dagdrømmende tanketog, eller la blikket følge rekkene og hyllene med bøker ved siden av meg. Det er mange varianter av dem. Bøkene altså. Noen er store og høye, andre litt mindre og små. Noen ganske smale, andre passe tykke. I noen av hyllene er alle bøkene i samme farge. Andre steder står dem blå og røde, grønne og gule, brune og sorte ved siden av hverandre. Noen har rare mønstre på bokryggen, andre bare skrift og et navn. Og mens blikket vandrer rundt slår det meg at; dersom biblioteket hadde hatt en peis, et par gamle og hjemmekoselige lenestoler med myke og varme pledd, og med små magiske tebord her og der som tryllet frem en nytrukket kopp te når enn man måtte ønske - da hadde lesesalen vært et mye koseligere sted i å være:)

Kanskje en gang..

Det er alltid like gøy og spennende å drømme seg bort, langt inn i et drømmeland bestående av bord og stoler, senger og speil, gardiner og planter. Til et lite sted, nesten et litt hemmelig, med bilder og tanker om hvordan mitt fremtidige hjem en gang kanskje kan komme til å se ut. Og hvem vet, kanskje vil det likne noe av dette..?

Noen ekstra mandagsfine

* Sitte alene i sofaen og pusle med forskjellige små og litt større oppgaver
* Tente stearinlys på alle kanter i lilla og hvite fargenyanser (hvem sier at lilla bare hører advent til)
* Lyden av Siri Nilsen sin stemme som synger behagelig ut gjennom høyttalerne 
* Drikke grønn te med jordbær fra den nye søte og rosa mummikoppen (tusen takk lillebror)
* Passe flokete og krøllete i håret etter snøens våte fall
* Å kunne lene seg tilbake i sofaen, smile for seg selv og tenke på de fine tulipanene som snart skal få komme i hus
* Sniktitte ut gjennom vinduet, ut på snøen og alt det hvite på bakken og trærne utenfor
* Sitte i pysj og vite at det går an, selv om det ikke lenger er ferie:)

Vinterfine

Nok en gang ser det ut til at det måtte bli nyår før vinterfølelsen igjen forsiktig kom snikende. Ikke at snøen som nå laver ned utenfor, og som allerede har ligget hvit på bakken i et par dager er ensbetydende med at snøen endelig er kommet for alvor. For selv om jeg håper så inderlig at snøen skal bli liggende hver eneste gang, så får visst været aldri bestemt seg for om det skal være snø og hvitt eller regn og mørkt. I stedet for forsøker jeg å lete frem de mange fine vinterstundene, vintergledene og vinterbildene, så har jeg i det minste noe ekstra fint å tenke tilbake til når regnet atter kommer og smelter bort all den fine, hvite snøen. Vinterfine gleder som frostroser på vinduene, barn som aker og ler i snøkledde bakker, nysnø som glitrer i solen, følelsen av myke snøfjoner i håret, snø som danser med vinden rundt lyset fra gatelyktene og de mange, mange andre fine<3

Pelskledd fascinasjon

Jeg har aldri vært spesielt glad i katter. På tross av at de både kan være pene og søte, lekne og selvstendige, og ikke minst elegante som bare katter kan være det. Det er også slike kattetrekk som gjør disse firbente pelsskapningene så fascinerende å se og oppleve, enten de er store eller små. Og når jeg tenker på det, så hadde det kanskje ikke vært så helt ille å kunne forvandle seg til en slik katt. Altså i visse situasjoner. En liten, myk og søt en. En som kunne krølle seg sammen under pledd og varme dyner i sengen, eller på en stor og myk pute foran tven en sen vinterkveld. Som kunne tasse rundt på myke labber en tidlig morgen, mens søvnen fortsatt sitter godt i kroppen og gulvet kjennes kaldt og lite fristende. Som kan strekke den lille kroppen både dovent og søvnig, men like vel være klar til nok en dag allerede før strekken er helt ferdig. En både veldig rar og litt morsom tanke, som når alt kommer til alt egentlig er helt greit at ikke er fysisk mulig. Men selv om det er sagt. Dersom noen der ute skulle vise seg å ha noen magiske evner, kan det godt hende jeg ville teste ut en kveld som katt.. Bare for syns skyld (på en måte)