Kvitrefint

Like ved trikkestoppet på Skillebekk ligger det en grønn liten flekk, med en fontene, noen benker og et par busker her og der. Noen litt små, noen litt større. Disse buskene er høyt elsket av alle småfuglene, som samler seg sammen i flokker rundt omkring på de mange små greinene. Når det ikke kommer noen tripper de frem for å se etter om ikke noen har stødd noen matsmuler etter seg, før de raskt flyr inn blant greinene igjen. Og der sitter de, noen ganger tett i tett, andre ganger litt her og der. Og når det har gått en liten stund, begynner de som smått å kvitre litt. Alle i hop, som et helt lite småfuglorkester. I disse kvitrestundene er det ekstra koselig å gå forbi eller stå ved trikkestoppet mens man venter på trikken. Disse små fjærkledde skapningene, som hopper rundt fra grein til grein, som gjør buskene levende i en litt annen betydning, og som gir deg følelsen av at de kvitrer til akkurat deg. Og siden vi heller ikke har noe fuglehus, så liker jeg å holde litt ekstra på akkurat denne følelsen. Denne følelsen av at det er til meg de kvitrer og prater og synger til. På deres eget lille småfuglvis, som jeg selv er helt uvitende om hva egentlig handler om.