Grå novembermorgen. Et litt småforkjølet og bustete hodet titter ut av vinduet. Og der, blant alt det grå, bak mørke og nakne trær, lyser det fra en av balkongene på den hvite bygården vis a vis der bustehodet selv bor. Med ett er ikke morgenen like grå og hvit og sort lenger. Den har fått en ekstra farge. På en balkong litt lenger bort henger det også en lenke lys. Mange små og hvite lys, tett i tett, surret og tvunnet rundt sort gitter. Da gjør det ikke lenger så mye likevel, at julepynten henges opp litt tidligere enn jeg i utgangspunktet syns noe om. For på et vis, på sitt vis, var det en veldig fin ting å stå opp til! I hvert fall nå som forkjølelsen har gjort sitt inntog, med alle sine basselusker, vond hals og rennende nese.
Det er ikke bare små uker til eksamen og fulle lesesaler som vitner om hvilken tid vi er i nå. Det samme gjør nemlig lukten av appelsiner og klementiner fra nabopulten ved siden av, og den litt hyppigere lyden av kaffe og te som helles i kopper fra medbragte termoser - og aromaene som fyller rommet fra alle kanter. Da klarer man på et vis å holde ut lange timer med lesing, den litt dårlige samvittigheten etter litt lange lunsjpauser, og at de mange begrepene og teoriene flyter litt for mye over i hverandre. Selv etter tankekart med både streker, piler, krusseduller og alle mulige farger. Da er det godt å kunne komme hjem, sette seg ned og vite at man i det minste har gjort et forsøk på å være i hvert fall litt flink. Også når man kan sette seg ned med en kopp te, en liten bit sjokolade og selveste Dirty Dancing på tv-skjermen. På en onsdag:) Og målet for i morgen..? Å være litt flink da også..!
Akkurat nå i kveld, her jeg sitter og skriver i lyset fra sengelampen med kveldsmørket like uten for vinduet, drømmer jeg om stjerneklare nattehimler. I stedet for ser jeg bare et titalls gatelykter og mørke grener på trærne utenfor. Grener som nesten går i ett med nattemørket rundt. Det eneste som gjør at det skiller seg ut er det lille lysskinnet som såvidt strekker seg bort til trærne fra gatelyktene lenger unna. Bare som for å understreke at alle de mørke linjene like utenfor vinduet ikke er en del av selve mørket. På bordet ryker og damper det beroligende fra en kopp grønn te, snart passe varm til å kunne drikkes. I vinduet kan det skimtes et par tre stearinlys, lys som speiler seg i møtet mellom det lyse inne og det mørke utenfor. Men ingen stjerner. Selv ikke når jeg skrur av lyset inne, ser jeg stjernene. Det er altfor lys. De er gjemt bort, i lyset fra de mange gatelyktene og bilene utenfor.
Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si dette, ikke helt enda, men jeg venter faktisk skikkelig på den første snøen. Ikke at den nødvendigvis skal bli liggende, ikke helt med det første, men jeg lengter etter dette hvite og lyse, som gjør både mørket og dagslyset så mye koseligere!
Jeg venter på adventstiden. Til julefølelsen kommer snikende, sånn litt etter litt. Dessuten er det kanskje den tiden jeg tenner flest lys, rundt omkring, litt over alt. Julegavetitting på internett, en ønskeliste som plutselig kommer farende - litt ut i fra det store blå. Innkjøp av julete som lykter av krydder, og tanken på alt det fine som ligger i vente. Bare alle eksamener og innleveringer er unnagjort.
Jeg venter på vinterfølelsen. Det øyeblikket det går opp for en at det ikke lenger er høst. Det øyeblikket man forstår hvor fort tiden går. Det øyeblikket ordet "snø" ikke lenger betyr "noe hvitt som faller til bakken". Det øyeblikket tiden med ett stopper opp et øyeblikk, og man innser hvor fort denne høsten har gått. I det øyeblikket, da er det både adventstid, snø utenfor, og en vinterglede like om hjørnet. Inntil da får jeg heller drikke grønn te mens jeg ser ut på det mørke mørket utenfor, og finner en liten glede i lysskinnet fra gatelykter og biler utenfor,- og stearinlys som speiler seg i vinduet.
I kveld, etter at jeg hadde hatt barneklubb, var bakken så full av rim - så gjennomgående hvit - at jeg først trodde det var begynt å snø. Forventningsfullt tittet jeg opp mot den mørke kveldshimmelen, i håp om å se høstens første snøkrystaller. Men det kom ingen ting. Ingen hvite fjoner som danset i den svake, svake vinden. Ingen glitrende snøkrystaller som mykt la seg på bakken etter en lang ferd ned fra høyt der oppe. Likevel var det så hvitt. Trærne, gresset og de mindre begåtte plassene på den mørke asfalten. Alt dette hvite og kalde, som glitret i lyset fra gatelykter og hjem. Og jeg måtte innse, i all min skuffelse og på tross av det fine og glitrende rundt meg, alt jeg gleder meg helt enormt til det første snølaget legger seg på bakken utenfor!
Natt til i dag drømte jeg at jeg kjøpte meg min første leilighet. Min helt egen en. Et sted der jeg, og bare jeg, skulle bo. Et sted jeg skulle innrede og gjøre helt til mitt eget. Jeg vet ikke hvor det lå, eller hvor stort det var. Kanskje var heller ikke det så veldig viktig..? Det var uansett over to plan, med (mest sannsynlig) en entre, kjøkken og stue nede og med en svakt buet tretrapp opp til en halvetasje over med bad og soverom. Det eneste drømmen viste var stuen og det åpne rommet oppe i den andre etasjen. Selve stuen var helt åpen, og med store vinduer. Siden halvetasjen over ikke gikk over stuerommet, var det høyt under taket, og i midten hang det en stor, fin og gammel lysekrone.
