Den ene dagen

Det er rart hvordan hver sommer blir en egen sommer. Med egne opplevelser og minner. Med egne bøker og musikk. Med sin egen nye sommerkjole. Og likevel er hver eneste sommer litt lik sommeren året før, og året før det igjen. Sommerminnene blir noen ganger nesten som en lang, sammenhengende sommerdag. Selve minnet om sommer. En sommerdag hvor man både er liten og litt voksen. En dag som både er feriesommer og bysommer. 

 Det er en sommerdag for lenge siden

som roper meg tilbake gjennom tiden.

Den ligger lukket bak en hekk av klunger

blant hestemaur og gule tiriltunger.

Den vasser brun og barbent i en fjære

og lukter gammel tang og nybredd tjære.

Den rasper grønne kart av solbærbusken

og flyr til himmels i den høye husken.

Den ligger fjetret og fortapt på magen

og sluker Ivanhoe i eplehagen.

Den slåss på tørre never med venninnen

som sendte krokketkulene på pinnen. 

Den er et nystekt brød på kjøkkenbordet

og slåmaskinens knepring over jordet. 

All lyd og lukt og smak og farge kommer

fra denne dagen i min barndoms sommer,

som endte med den lykkelige smaken

av nyslått kløver og av rene laken.  

Inger Hagerup, fra Drømmeboken (1955)